Senior Norge dveler: Når hjemmet blir helsetjenestens nye arena
Senior Norge/CanvaAv styreleder Jon Rogstad
Refleksjoner om eldreomsorg, arbeidskraft og de pårørende som følge av anbefalinger fra Helsereformutredningen.
Helsereformen – gammel medisin, men med ny etikett
Vi står midt i en av de største omstillingene i norsk helse- og omsorgspolitikk i moderne tid. NOU 2026: 12 – Én helsetjeneste omfatter mer enn 400 sider med Gunnar Bovin som utvalgsleder
I mange år har budskapet i våre omsorgstjenester vært det samme: De eldre skal få bo lengre hjemme – så lenge de vil – og kan. Den omfattende NOU kommer med nye innspill i samme retning. Sykehusinnleggelser skal reduseres. Eldre som svingdørspasienter ved våre sykehus må bort, Pasientene skal møte tjenestene nærmere der de bor. Dette er relativt gammel medisin, men med ny etikett. Her ligger forslag om tidligere forebygging og bedre samhandling mellom fastleger, legevaktordninger og spesialisthelsetjenester. Moderne teknologi gir dessuten nye muligheter for oppfølging og behandling utenfor institusjonene.
Foruten en stor økning i antall eldre vil våre helse og omsorgstjenester møte en alvorlig mangel på arbeidskraft i årene som kommer. NOU 2026: 12 Én helsetjeneste bygger sine slutninger i stor grad nettopp på denne forståelsen.
Mye av dette er nok både riktig, sant og nødvendig. De fleste eldre ønsker nok å bo hjemme så lenge som mulig. Få har imidlertid forsket på begrunnelser som legges til grunn for et slikt ønske. Noe er klart. Ingen ønsker unødvendige sykehusinnleggelser. Likevel reises et grunnleggende spørsmål:
Flytter vi helsetjenestene nærmere folk, eller flytter vi ansvaret nærmere folk?
Gjennom de siste tiårene er sykehjemsplasser blitt færre i forhold til veksten i antall eldre. Siste års sviktende kommuneøkonomi har dessuten bidratt til nedlegging av en rekke sykehjemsplasser. Det hevdes at lovpålagte ytelser er sikret ved at hjemmetjenestene er blitt styrket. Nå kan vi bli vitne til en tilsvarende utvikling i spesialisthelsetjenesten. Mer behandling skal foregå i hjemmet, alternativt fra lokale helsehus. Ambulante team skal reise ut. Digitale løsninger skal følge opp pasienter på avstand. Spesialistkompetansen skal komme til pasienten i stedet for at pasienten kommer til sykehuset.
Intensjonen og teorien er god. Men vi må våge å diskutere konsekvensene. For når sykehussengen flyttes hjem, flyttes også en del av ansvaret hjem.
Når institusjonen ikke lenger er den viktigste arenaen for behandling og omsorg, blir familien ofte den koordinerende kraften. Det er ektefellen som observerer endringer. Det er datteren som følger med på medisiner. Det er sønnen som ringer kommunen. Det er pårørende som venter på hjemmetjenesten, koordinerer møter og forsøker å holde oversikten når flere tjenester er involvert samtidig. Slik støtte kan gis om det finnes pårørende i nærheten.
Pårørende må med andre ord utføre et arbeid som tidligere i større grad ble ivaretatt av institusjonene.
Derfor blir spørsmålet om pårørende i fremtidens helse og omsorgs tjenester blir den viktigste ressurs i vår nære fremtids helse og omsorgspolitikk. For hvem skal egentlig bære konsekvensene dersom reformene ikke lykkes?
Arbeidskraftdebatten må bli en viktig del av kommende utvikling. Vi hører stadig at helse- og omsorgssektoren vil trenge stadig flere ansatte. Enkelte beregninger viser at sektoren på sikt kan legge beslag på opp mot en tredel av arbeidsstyrken dersom dagens organisering videreføres. Det anses selvsagt som uholdbart. Helsereformarbeidet reiser imidlertid ikke spørsmål om hva som skjer når kunstig intelligens og automatisering reduserer behovet for arbeidskraft i den øvrige delen av vårt arbeidsliv? Frigjøring av arbeidskraft må kunne skje i store deler av vårt statlige byråkrati. Nedbygging av administrasjon, forenklet saksbehandling og KI i kontrollfunksjoner i samfunnet vil overflødiggjøre store deler av dagens arbeidsplasser.
Kan det være at utfordringen ikke først og fremst blir mangel på mennesker, men mangel på evne til å flytte mennesker til de oppgavene som fortsatt krever menneskelig nærvær? Her kan vi vise til den omfattende omleggingen av bemanningen i norsk landbruk som et eksempel.
Trygghetsfølelsen må ivaretas!
Ingen kunstig intelligens kan erstatte hånden som holder en redd pasient. Ingen algoritme kan gi tryggheten som ligger i et menneskelig møte. Omsorg, pleie, rehabilitering og oppfølging av eldre vil fortsatt være blant samfunnets viktigste oppgaver. Da må vi sørge for at arbeidskraft frigjøres nettopp til disse oppgavene.
Derfor bør fremtidens helsepolitikk bygge på tre enkle prinsipper:
- Investeringer må styrke pasientbehandlingen, ikke svekke den.
- Teknologi må frigjøre tid til mennesker, ikke erstatte dem.
- Pårørende må støttes, ikke betraktes som en ubegrenset ressurs.
Suksessen i eldrepolitikken kan ikke måles ved hvor mange som bor hjemme. Den kan heller ikke måles ved hvor mange sykehussenger som avvikles. Den må måles i trygghet.
Eldre skal kunne bo hjemme så lenge de ønsker det og så lenge det er trygt. Ikke så lenge kommunen trenger det. Ikke så lenge budsjettene krever det.
Å flytte våre sykehussenger til stuen (hjemme hospitalisering) er ikke nødvendigvis en styrking av helsetjenesten.
Det avgjørende er om kompetansen, beredskapen, tilgjengeligheten og tryggheten følger med.
Det er dette spørsmålet Senior Norge må fortsette å stille på vegne av dagens og morgendagens eldre.
OECD