God dag på jobben!
Ved Jon Rogstad
Tor (88) hadde sin samtykkekompetanse i behold men kunne under rådende forhold ikke lenger ta hånd om seg selv. Han nektet å flytte mens kommunen verken kunne eller ville bistå med hjemmetjenester under rådende forhold. Nærmeste pårørende, en yngre bror (81), var redd for brorens liv gjennom kommende vinter. Broren ba om hjelp i Senior Norge – og det ga resultater.
Som arbeidende styreleder i Senior Norge blir en arbeidsdag aldri lik! Jeg lot meg engasjere iSenior Norges arbeid da jeg oppdaget at våre utøvende velferdstjenester holder på åsmuldre bort. Rekruttering til tjenestene svikter, ønske og vilje til å stå i slikt arbeide blir borte. Nok om det akkurat nå!
Telefonen min ringte og jeg fikk en kar på tråden. Han forvaltet og betalte blant annet en eldre brors regninger. Han spurte om han var nødt til å betale brorens kontingent til Senior Norge? Jeg måtte innrømme at det måtte han jo ikke. Innringeren, la oss kalle han Arne (81), og jeg la plutselig om til samme dialekt slik vi førte språket vårt «før i tida». Det ble en hyggelig prat. Hyggelig, men det lå også et ønske om sparing av borens midler. Konsekvensen ville kunne bli en mulig utmelding. Den eldre broren som Arne var nærmeste pårørende til, Tor (88), levde ensom på en litt avsides plass.
Da samtalen gikk mot slutten, kom det et hjertesukk. Arne var bekymret for broren der han bodde uten tilsyn annet enn hva han selv var i stand til å yte som nærmeste pårørende! Det gikk mot vinter og Arne trodde broren neppe var i stand til å ta hånd om seg selv. Han ville vanskelig kunne overleve på denne plassen alene, med vedfyring, trang trapp til soverom, lang veg til vedskålen og utedo.
Selv måtte Arne kjøre jevnlig inn med mat til Tor. Med behov for brøyting til vinteren kunne dette vanskelig skje etter behov. Hjemmetjenestene i kommunen hadde av forskjellige grunner gitt opp å bistå broren med nødvendig hjelp. Kommunen hadde gitt tilbud om institusjonsplass, men dit ville ikke broren. Han levde godt der i naturen med rev, hare, elg og rådyr ofte inne på tunet.
Det ble mange telefoner med en bekymret bror. Selv var han også blitt skral etter hvert. Mine oppfordringer om å ta kontakt med kommunen var vanskelig å følge opp for Arne. Terskelen for kontakt var høy.
Tor nektet stadig å ta innover seg eget behov for omsorgstjenester. Han ville helst ikke ha besøk og lot seg ikke tvinge til å flytte. Internt drøftet Senior Norges advokater hvordan dette best kunne løses.
Tor hadde sin samtykke kompetanse i behold men kunne under rådende forhold ikke lengere ta hånd om seg selv. Kommunen kunne/ville fortsatt ikke bistå med hjemmetjenester. Nærmeste pårørende, Arne, var redd for Tors liv.
Kommunens ansvar under slike forhold ble nøye gjennomgått og drøftet internt av våre advokater. Arbeidet resulterte i en skriftlig henvendelse til kommunen med en klar påpekning av det lovpålagte ansvar kommunen har i et slikt tilfelle. Senior Norge fikk intet skriftlig svar, men vi på vår side forsikret oss om at budskapet kom dit det skulle.
Tor ønsket nærhet til natur mer enn omsorgstjenester.
Foto: Privat
Så kom dagen da Tor ikke tok telefon. Arne kom seg i bilen og dro innover for å se til ham. Han hadde også tillatt seg å varsle hjemmetjenestene som lot seg overtale til å bli med. De fant den eldre broren liggende i 2. etg på gulvet. Han hadde falt og kom seg ikke lengre. Tor hadde overnattet der på gulvet. Sterkt forkommen lot han seg overtale til å bli med til et midlertidig opphold på helsehuset.
I dag fikk jeg hyggelig tilbakemelding fra en utrolig lettet Arne. Nå hadde Tor fått institusjonsplass i kommunen og han likte seg godt med velsmakende mat, dusj, god seng og ikke minst en hyggelig atmosfære med solid helsefaglig oppfølging. Arne takket for de mange gode samtalene vi hadde hatt, den nødvendige oppbakkingen, støtte og bistand som han fikk i sin kontakt med kommunen. Ikke minst så han henvendelsen fra Senior Norge til kommunen som et spesielt viktig bidrag til at Tor nå var i gode hender.
Ikke bare beholdt Senior Norge sitt medlem, men organisasjonen fikk enda et nytt medlem.
Arne har lovet styreleder en kaffekopp når han måtte være i nærheten! Hans varme takk gikk også til fastlegen. Senior Norge er dermed klar for nye utfordringer til støtte for sine medlemmer.
Det ble, med andre ord, enda en riktig god førjuls dag for Senior Norge.