Leserbrev: “Vi skal ikke snakke ned nye SUS”
Av Arild Storm-Ruud, Senior Norge medlem, Egersund
Overskriften i Stavanger Aftenblad treffer – men la oss være helt presise: Denne saken handler ikke om de ansatte ved Stavanger universitetssjukehus. Den handler om ledelse, systemsvikt og manglende forståelse for hva et sykehus faktisk er.
De ansatte gjør en formidabel innsats. De står i krevende arbeidshverdager, til tider på gråten av ren belastning, men like fullt med pasientens beste som kompass. Vi som innbyggere vet at de gjør alt de kan. Nettopp derfor må kritikken rettes dit den hører hjemme.
Hvor ble det av sunn fornuft og god ledelse?
At alvorlige, nærmest ufattelige mangler ble oppdaget før åpning, er ikke et tegn på årvåkenhet. Det er et varsku om grunnleggende svikt i kompetanse om sykehusdrift. Et sykehus er ikke et kontorbygg. Det er en av samfunnets mest komplekse arbeidsplasser. Når man prosjekterer og bygger uten tilstrekkelig forståelse for klinisk drift, får man løsninger som ser pene ut på papiret – men som ikke fungerer i praksis.
Det kan ikke være slik at man forutsetter at leverandører «har fulgt tegningen», og så lar det bli med det. Ferdigattest etter befaring er ingen garanti for at bygget fungerer etter hensikten. Egen erfaring tilsier at det slett ikke er nok – og det burde særlig gjelde i spørsmål om sikkerhet, logistikk og beredskap.
Enda mer bekymringsfullt er holdningen som møter de som roper varsko. En «ovenfra og ned»-kommunikasjon vitner om manglende lederforståelse. Når ansatte peker på problemer i arbeidshverdagen, er det ikke sutring – det er faglighet. Å møte det med arroganse er ikke bare lite tillitsvekkende; det er direkte ødeleggende. I slike situasjoner kan taushet nesten fremstå som mer redelig enn en nedlatende respons. Taushet er riktignok en dårlig hersketeknikk – men arroganse er verre.
Kort sagt: Dette handler om svak ledelse og mangelfull tilrettelegging for faglig forsvarlig arbeid. Det fremmer verken rekruttering, stabilitet eller stolthet. Å investere i den beste arbeidskraften er den klokeste investeringen man kan gjøre – særlig i et sykehus. Når rammene ikke fungerer, rammer det både ansatte og pasienter.
Manglende brukermedvirkning får konsekvenser
Fraværet av reell brukermedvirkning er påfallende. Løsningene må nå utvikles i tett samarbeid med medarbeidere og tillitsvalgte. Det finnes ingen vei utenom. Ledelsen må lytte – ikke informere ovenfra.
Å trekke frem økonomi som motargument i denne fasen er feilslått. Økonomi må håndteres gjennom seriøse anbud og ryddige prosesser når nye løsninger skal på plass. Men først må man erkjenne at det som er levert, ikke er godt nok. Når dårlige løsninger gjør driften dyrere, er det en konsekvens ledelsen må ta ansvar for – ikke de ansatte.
Dette handler om å rette opp feil, ikke om å fordele skyld nedover i systemet. De ansattes hovedoppgave er å gi trygg og faglig forsvarlig behandling til pasientene. Da må de også få rammer som gjør det mulig.
De økonomiske utfordringene som følger, må løses politisk – om nødvendig gjennom en statlig driftsløsning. Regningen for manglende forståelse kan ikke sendes til dem som hver dag bærer sykehuset på sine skuldre.
Har du noe på hjertet? Send det til oss, vi hører gjerne fra deg om det du brenner for! post@seniornorge.org
