av tidligere sykehjemslege og første helsebyråd i Oslo kommune, Ole B. Hovind.
Vårt helsevesen slår synlige sprekker. De enkelte deler henger ikke lenger sammen hverken organisatorisk, administrativt eller volummessig.
Hele sektoren er underfinansiert både på statlig og kommunalt nivå. Det skyldes dels pandemien, dels store forandringer i medisinsk teknologi, store forandringer i sykdomsbildene, aldrende befolkning, svekket kronekurs og manglende vilje.
Av helsevesenets bygninger og utstyr er 50% utdatert og uhensiktsmessig, fornyelsestakten er lav.
Har vi nok sengeplasser?
Sengeplasser i somatiske og psykiatriske sykehus er halvert fra 1980 til i dag.
I psykiatrien er det kun de aller sykeste og farligste som får langtidsbehandling.
At sengekapasiteten er hardt presset viser seg ved at vi har svært kort liggetid ved sykehusene, blant de laveste innen OECD-området. Reinnleggelsesfrekvensen er økende og overstiger i flere områder 20% grensen, et grovt mål på om pasientene får forsvarlig og riktig behandling. Sykehusinfeksjoner er et mål på det samme.
Bruker vi mye penger på helse?
Målt i forhold til BNP og korrigert for lønns- og prisforskjeller ligger Norge midt på treet innen OECD med 10 og 11 prosent. DK og SF og Sverige bruker litt mer enn oss. Målt etter pengebruk pr innbygger får vi samme resultat.
Vanligvis er det slik at jo høyere BNP, jo større andel går til helse, USA er over 20%.
Bruker vi pengene riktig?
Internasjonalt får vi berømmelse for å få mye ut av vår ressursbruk.
Men det ikke hele sannheten.
Regnskapstall fra 2008 til 2016 viser at mens veksten i årsverk innen sykehus økte med 17.8%, økte veksten i de regionale helseforetakene (administrasjonen) med 102%. Veksten var dessuten nesten utelukkende knyttet til personer uten helsefaglig bakgrunn. Sammenlignet med andre land med tilsvarende organisering holder vi oss med et administrativt apparat tilsvarende en befolkning på 16-18 millioner innbyggere.
Sammenlignet med andre land med sammenlignbar organisering holder vi oss med et administrativt apparat tilsvarende en befolkning på 18 millioner mennesker.
Helseforetakene startet friskt med rasjonalisering. EDB skulle revolusjonere sektoren. For å finansiere utviklingen av EDB systemer, fjernet man mye støttepersonell for leger og sykepleiere. Først spare, så innvesteringen.
Ingen gode EDB systemer er enda kommet på plass. I dag ser det ut til at også siste storsatsing, Helseplattformen i Midt-Norge, heller ikke vil fungere etter forutsetningene, et tap på 4,5 milliarder.
Støttepersonellet er ikke kommet tilbake, nye sykehus bygges med alt for lite kontorplass, det er ikke plass til dem. Resultatet per dags dato av denne innsparingen er at legenes effektivitet sank med 20%. I dag jobber en lege en ukedag mindre med pasientrettet arbeid enn i 2008. Hver uke. Det finnes ikke tall for sykepleien.
Når det gjelder nybygg fokuserte de på arealeffektivisering. Resultatet er at nye sykehus er bygget realknappe og uhensiktsmessige. Produktiviteten til personellet synker. Ekstern evaluering bl.a. Kalnes sykehus viser nedslående resultater. Tilbygg ble nødvendig, Drammen og Molde følger etter med samme utilstrekkelighet. Vi bygger oss inn i store problem.
Helseforetakene selv har ikke tatt initiativ til evaluering, men innrømmer at resultatene ikke har vært bra. Plantallene for nybygg har ikke vært revurdert siden 2012. Det ble startet opp med revurdering ved årsskiftet 22/23.
Finansiering av nybygg er et kapittel for seg. Sykehusene må etter gjeldende regler generere overskudd for å finansiere nye sykehus. De må ha eller sannsynliggjøre en egenkapital på 30% av antatt kostnad for å få et lån. Dette må de gjøre ved bruk av takster som fastsettes av Helse- og omsorgsdepartementet. Disse justeres vanligvis på bakgrunn av den generelle pris- og lønnsveksten i Norge uten hensyn til at det meste av forbruksvarer importeres fra utlandet. Når kronens verdi har sunket med nærmere 20% mot euro og US dollar, blir det nesten umulig å få gevinst. De har selv vanligvis ikke annen egenkapital en tomtegrunn. De selger derfor unna tomter. Resten må dekkes gjennom effektivisert drift. Derfor selges tomter, noen ganger forhastet med svært dyre tilbakekjøp (Aker sykehus).
For å få tilstrekkelig egenkapital kuttes det kraftig i driftsbudsjettene. Antatt rasjonaliseringsgevinst må hentes ut først. Samtidig vet man at de nye sykehusene bygges for små og med urealistiske forutsetninger om effektivisering. Det finnes ikke ett eksempel på at nye sykehus i Norge er blitt bygget med tilstrekkelig kapasitet de siste 20 årene. Det skyldes at overskuddet i helseforetakene ikke er store nok. Dessuten får man som regel kostnadsmessige overskridelser i byggeperioden med påfølgende kutt i arealer og driftsmidler. Ofte lite hensiktsmessig og resultatet blir skuffende dårlig, som Sykehuset på Lørenskog og Kalnes.
Fastlegeordningen kneler, mange mangler fastlege, ca 230.000.
Den er underfinansiert og fastlegene har fått mange nye oppgaver av byråkratisk karakter. Resultatet har ført til at legekapasiteten har falt med 20%.
Kommunesektoren av helse- og omsorgskjeden er for liten. Sykehjemskapasitet redusert med 10% de siste årene og delvis erstattet med omsorgsboliger. Det hjelper ikke kognitivt svekkede.
Man skal bo hjemme så lenge som mulig og skrives fortest mulig ut fra sykehus. Samhandlingsreformen er blitt et svarteperspill mellom stat og kommune, hvor begge parter skylder på hverandre og får frem det verste hos begge parter. Det er som et dysfunksjonelt ekteskap. I klemmen kommer pasientene. Og har i Oslo ført til fremvekst av Houses of Horror, kalt helsehus.
Samtidig har direkte politisk styring uteblitt, det hele er overlatt byråkratiet. Det var nettopp hensikten med reformen. Skape avstand til helsevesenet for politikerne. Nærheten til pasienter og befolkningen var ubehagelig.
Politisk styring foregår nå via oppdragsbrev og sykehusavtale. Som begge ligner årlige besvergelser preget av gode ønsker, men som ikke blir fulgt opp med adekvate bevilgninger og kontroll av at styringssignaler blir fulgt.
Det er ikke bare pengene som er problemet, det er hvilke verdivalg vi gjør. Vi har valgt oss en nyliberal nøysomhetskultur, basert på bedriftsøkonomisk tankegang, tidsånd der viktige samfunnsoppgaver som skoler, helsevesen, brannvesen mm. drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper, men uten konkurranse eller større muligheter til å påvirke egne inntekter annet enn ved triksing med diagnoser og regnskap for å hente mest mulig penger fra statens refusjonsordninger.
Foretaksmodellen bør fjernes. Den påfører oss tvangstanker og tvangshandlinger som fører galt av sted. Vi oppfører oss som om Helseforetaksreformen er en slags naturlov. Det er den ikke. Den er menneskeskapt. Og satt inn i system hvor ingen har eller tar ansvar, kun de som står ved fronten, og som i redusert grad har anledning til å påvirke sin arbeidssituasjon.
OBH/9.3.23.
