13 – Veiene til en god pensjonist­tilværelse

Ved generalsekretær Knut Chr. Høvik

«Det er mange veier som fører til Rom». Dette gjelder også veien(e) til en god pensjonisttilværelse. Det handler blant annet om at hver enkelt må ta sine egne valg.

Dernest handler det om hvordan du forholder deg til teknologi som vil sette deg bedre i stand til å mestre hverdagen. Den digitale hverdagen – f.eks. – har kommet for å bli. Det er bedre å akseptere denne sannheten og ta utfordringene på en positiv måte, snarere enn å protestere. Senior Norge arbeider imidlertid for at alle aktører i offentlig og privat sektor må forstå viktigheten av en såkalt «omsorgsfull» omlegging fra den analoge til den digitale hverdagen. Slik kan alle som lider av teknologisk og digital angst, også følge med over i det samfunnet som omgir oss av ny teknologi, kunstig intelligens osv.

Det handler også om selv å følge med, og gjøre seg kjent med hvilke tilbud om tjenester din kommune har, og som er rettet mot eldre. 

Å foreta egne valg

En god alderdom og pensjonisttilværelse innebærer for de fleste at man foretar egne valg og handlinger som setter en i stand til å forholde seg aktivt til sin egen alderdom. Dette er valg og handlinger knyttet til å forberede seg så godt som mulig på den tiden som kommer.

Mange er svært dårlig forberedt, og våkner opp til den første dagen hvor lønnsslippen fra arbeidsgiver plutselig er erstattet av pensjonsslippen fra NAV. Det er imidlertid aldri for sent å ta fatt i utfordringene. Det er mye man kan gjøre også etter at man har gått inn i sin «beste alder».

Disse valgene og handlingene omfatter ifølge de fleste eldre selv:

• Å ta ansvaret for sin egen helse
• Å treffe valg som gjør det mulig å bo hjemme i egen bolig lengst mulig
• Å oppsøke fellesskap med andre
• Å mestre overgangen fra yrkesliv til pensjonisttilværelse
• Å delta i nettverk og frivillig arbeid

Mht. tilpasning av sin egen bolig ønsker mange seg tilbud eller tjenester, der man kan få en vurdering av egen bolig når det gjelder hvilke tilpasninger som er mulig, og hva tilpasningene vil koste.

Å oppsøke felleskap er av stor betydning for egen helse og livskvalitet. Felleskapene må imidlertid synliggjøres og vedlikeholdes, samtidig som folk må motiveres og hjelpes til å ta dem i bruk. Nettverk man tidligere hadde, og som man var en del av, kan lett forvitre eller minke når man eldes. Resultatet kan bli ensomhet og utenforskap med for tidlig fremmarsj av aldersbestemte sykdommer (demens o.l.).

Overgang fra yrkesliv til pensjonstilværelse er en mental prosess for mange. Det er viktig at hver enkelt selv gjør det man kan for å mestre denne overgangen, samtidig som arbeidsgiver gjør sitt for å sikre at overgangen blir så myk og smidig som mulig.

Deltagelse i nettverk og frivillig arbeid er av meget stor betydning for trivsel hos de eldre. Slik deltagelse innebærer at den enkelte selv gjør en samfunnsinnsats samtidig som det har en egenverdi for den enkelte. Deltagelse i frivillig arbeid gjør dessuten eldre synlig i samfunnsbildet og lokalsamfunnet. Dette er igjen med på å synliggjøre og fremheve seniorkraftens positive verdi og former et positivt syn på eldre blant den øvrige befolkningen. Deltagelse i nettverk og frivillighet medvirker dessuten også til å øke rekrutteringen til frivillighet, som samfunnet er avhengig av.

Å forholde seg til teknologi

Den teknologiske og digitale hverdagen er kommet for å bli, og alle må innrette seg etter det, uansett alder. Både myndigheter, offentlige virksomheter og næringslivet må imidlertid være oppmerksom på viktigheten av en «omsorgsfull omlegging», slik at man får med også de som lider av eventuell teknologisk eller digital angst over i den nye hverdagen. 

Ditt forhold til bruk av «forbruksteknologi» og «velferdsteknologi», kunnskap/ kompetanse og motivasjon til bruk av teknologi er sentrale elementer som kan gjøre overgangen til pensjonisttilværelsen myk og smidig. Imidlertid er det en rekke barrierer som mange må komme seg over for å «få åpnet døren» til den digitale og teknologiske hverdagen.

Eksempler på forbruksteknologi er smarttelefon, nettbrett, PC, o.l., mens velferdsteknologi er innretninger som bidrar til å bevare mestring og selvhjulpenhet f.eks. i egen bolig (trygghetsalarmer, «komfyrvakt», rullator, heis, døråpnere og andre smarte innretninger).

Via smarttelefon, nettbrett, PC o.l. kan man via sosiale medier holde kontakt med sine nettverk (barn, barnebarn, venner og andre) og betale sine regninger via nettbank.

De eldres motivasjon og holdninger til velferdsteknologi og bruk av teknologiske hjelpemidler er positivt for overgangen til pensjonisttilværelsen.

Det er imidlertid et generasjonsskifte på gang, hvor dagens og fremtidens eldre er/vil være mer åpne for å ta i bruk teknologiske hjelpemidler enn tidligere generasjoner.

Mulige anvendelser av teknologi er mange, og vi nevner noen:

• GPS sporing av demente.
• av trappeheiser.
• Teknologi for trygg fordeling av medisindoser.
• Styringssystemer som kan overvåke boligen og ditt eget opphold i denne slik som bl.a. alarmer, fallsensorer o.l.
• Og det er mye mer …!

En annen side ved økt teknologi-bruk som trekkes frem, er at det kan føre til ensomhet og færre besøk fra hjelpeapparatet.

Kommunale tilbud om tjenester til eldrebefolkningen

Eldre har ulik kjennskap til de aktuelle kommunale tilbudene og tjenestene som er rettet mot dem, samt til bruken av disse. Kommunene må selv bli flinkere til å utvikle og informere om slike tilbud og tjenester.

Mange forbedringer kan gjøres i allerede eksisterende tjenester, samtidig som nye tjenester kan utvikles og tilbys de eldre. Vi nevner noen:

• Om gjennomgang av egen bolig mht. livsløpstilpasninger og kostnader.
• Felles telefon for alle kommunale tjenester.
• Flere omsorgsleverandører (både kommunale, privat og ideelle aktører/bedrifter).
• Kommunale tilbud knyttet til fysisk aktivitet og trim og aktiviteter knyttet til bl.a. avislesing, lage mat/spise måltider sammen samt andre praktiske aktiviteter.
• Flere omsorgsboliger for å møte eldrebølgen.
• Opplæring i bruk av data og tilgang til PC.
• Systematisk kartlegging av de eldres behov, prioriteringer og interesser for å få bedre forståelse av hva denne delen av befolkningen tenker og ønsker seg videre.
• Mulighet for avlastning i hjemmet når ektefellen/partneren ikke vil på institusjon, eller at vedkommende ikke får plass på institusjon.
• Synliggjøring av pasientvenner og besøkstjeneste for å forbygge ensomhet.

Kurs og programmer med søkelys på pensjonisttilværelsen    

Den store utfordringen er som sagt at eldre ikke alltid vet godt nok hva som venter dem i pensjonisttilværelsen.

Det er en unison oppfatning blant eldre om at forberedende kurs og programmer vil være kjærkomment og relevant for å mestre pensjonisttilværelsen. Flere ønsker å delta på slike kurs. Slike tilbud vil også lette overgangen fra en yrkesaktiv karriere til pensjonisttilværelsen. Flere og flere arbeidsgivere (både private og offentlige) engasjerer seg også for å bidra til at overgangen for deres egne (senior)ansatte til pensjonisttilværelsen skal bli så myk og smidig som mulig.

Følgende temaer er ønskelig mht. programmenes innhold:

• Overgangen fra yrkesliv til pensjonisttilværelse, hva venter deg, hvordan kan du forberede deg?
• Betydningen av å ta vare på egen helse (mosjon og kosthold)
• Når to blir en! Hvordan får du det når du sitter igjen alene, hva må du ta tak i, hva har kommunen å tilby?
• Hvordan kan man forebygge ensomhet?
• Informasjon om kommunale tjenester og hjelpemidler.
• Muligheter for tilpassinger av egen bolig.
• Juridisk bistand (arv, testamentoppsett, håndtering av dødsbo m.m.).
• Økonomisk bistand (pensjonsplanlegging, pensjonssparing og boligøkonomi)
• Digital hverdag (bruk av dataverktøy)

Slike kurs bør tilbys tidlig til seniorer også før man går ut av yrkeslivet, eller på det tidspunkt man blir pensjonist.

Det er særlig to behovsområder som utkrystalliserer seg mht. «veien til en god pensjonisttilværelse» som fremmer mestring blant eldre og derved letter overgangen til en ny fase i livet:

• Rådgivning, kurs og opplæring.
• Informasjon om, engasjement i og utvikling av frivillig arbeid (f.eks. engasjement fra politikk og samfunnsliv til idrett og omsorg/praktisk hjelp), for å dekke de eldres behov for sosial kontakt, mening og innhold i livet.

Mange kommuner mangler en proaktiv holdning til pensjonister. Overgangen til pensjonisttilværelsen utnyttes ikke godt nok for å nå de eldre og stimulerer ikke til proaktivt engasjement.

Aktører

Følgende aktører kan ha roller i å møte de behov som er skissert:

• Tjenesteleverandører omsorg (offentlige, private og ideelle)
• Kursholdere og kursutviklere
• Frivillige organisasjoner
• Tilbydere av rådgivningstjenester, eksempelvis utbyggere av boliger tilpasset eldre, ny teknologi, finansielle tjenester m.m.

Aktuelle kommunale tiltak

Følgende forslag til tiltak eller aktiviteter kan bidra til at eldre blir bedre forberedt og bedre vil kunne mestre overgangen fra yrkesaktiv til pensjonist og etter hvert å kunne håndtere økt avhengighet av tekniske hjelpemidler og hjelp:

• Kommunen bør ha et overordnet ansvar for at tilbud til eldre blir koordinert og at disse når alle eldre i kommunen.
• En koordinator, evt. koordinerende forum som koordinerer innsats mellom offentlige tjenester, private leverandører og frivillige.
• Et «velkommen som pensjonist/senior» informasjonsskriv som sikrer at nødvendig informasjon når frem til alle nye pensjonister i kommunen.
• Tilbud om samtaler med nye pensjonister, gjerne basert på en samtale-mal hvor det informeres om relevante tilbud samt kartlegges de eldres ressurser og behov.
• Koordinator eller et koordinerende utvalg som lager og vedlikeholder lister over tilbud i forbindelse med overgangen fra å være yrkesaktiv til å bli pensjonist. Det kan være et informasjonsskriv som presenterer flere aktiviteter, tilbud og/eller «kurs».
• Utvikling og sammensetting av helhetlige kurs. De fleste kurs som finnes er praktiske og tekniske, men få kurs tar for seg den «psykologiske og mentale siden» ved å gå inn i en ny fase av livet; kurs som også har eksistensielle temaer.
• Bruk av arrangementer/messer i lokalsamfunnet med presentasjon og profilering av lag, foreninger og tilbud om kurs sammenholdt med eventuell rådgivning med tanke på bolig, velferdsteknologi, seniorøkonomi, helse m.m. Flere kommuner må kunne gå sammen om dette i et interkommunalt samarbeid.
• En betydelig utfordring blant eldre er ensomhet, angst og depresjoner. Planer bør lages for hvordan man kan fange opp de som er i fare for å falle inn i gruppen av ensomme/angstfulle/depressive, og som ikke deltar i samfunnet.
• Gjennom frivillig arbeid overføres det mye «taus kunnskap» begge veier, både mellom den frivillige og den som oppsøkes. Dette er en viktig form for kunnskap som dels er generasjons-spesifikk, og som det er nødvendig å ta vare på. Dette kan være utgangspunkt for eksempelvis tiltak for enslige.
• Samarbeid med andre arrangementer i bygda/lokalsamfunnet/kommune for å synliggjøre den frivillige innsatsen bedre.