Arv og dødsboskifte

14. juni 2019 ble den nye arveloven vedtatt, som trådte i kraft fra 1. januar 2021. Den nye loven vil erstatte den gamle arveloven fra 1972.

Samfunnet har gjennomgått store forandringer i disse nærmere 40 årene, både økonomisk og kulturelt, gjennom en voldsom teknisk utvikling og ikke minst gjennom våre endrede samfunnsforhold, hvordan vi lever og innretter oss rent familiemessig med ekteskap, partnerskap, samboere, dine barn, mine barn, våre barn osv. Likestillingsloven er på plass, kvinners plass i yrkeslivet er en forutsetning for de fleste familiers økonomi, levealder både for menn og kvinner er stigende, og er i dag 81 år for menn og 84,5 for kvinner.

Arvelovsutvalget, nedsatt av Justis- og beredskapsdepartementet, viste i sin innstilling av 8. februar 2014 at de langt på vei hadde tatt inn over seg de ulike endringene i samlivsformer og fremmet forslag i pakt med disse. Forslaget ble sendt ut på høring hvor alle domstoler samt en rekke institusjoner og organisasjoner bidro med sine innspill.

Daværende Seniorsaken, nå Senior Norge, etablerte straks en arbeidsgruppe bestående av praktiserende advokater med lang erfaring innen fagområdet familiejus, arv og skifte, og leverte en ganske omfattende høringsuttalelse.

Senior Norge fant at det var en betydelig forskjell mellom samboere som starter sitt samboerskap i 20-25 års alder med tanke på en fremtid sammen med felles bolig og barn og et eldre par, enker og enkemenn 60 – 65+ som har et langt liv bak seg, og allerede er etablert med egne barn, bolig, hytte og kanskje noe opparbeidet formue. Senior Norges arbeidsgruppe fant derfor at vårt høringsinnspill først og fremst måtte være å vurdere forslaget sett fra ståstedet til aldersgruppen 50-60+, og utarbeidet et høringsnotat på grunnlag av dette.

Arvelovsutvalgets forslag hadde et nytt kapittel om samboeres rett til arv, ev. uskifte m.m. med det siktemål at ektefeller og samboere skulle ha tilnærmet like rettigheter, til dels på bekostning av eventuelle livsarvinger.

Justiskomiteen leverte sin innstilling, og denne, sammen med behandlingen i Stortinget, viste imidlertid at samfunnet i dag ikke er helt modent for de mest vidtgående forslagene fra Arvelovsutvalget.

En åpenbar god endring var at den gamle skiftelovens regler om dødsboskifte (1930) og någjeldende arvelov (1972) ble slått sammen til Lov om arv og dødsboskifte (arveloven).

Det er videre gjort en del endringer i lovteksten til et språk som kan forstås også av dem som ikke har juridisk bakgrunn. Ord og vendinger er erstattet av en mer moderne og forståelig terminologi. Begrepene «legatar» og «loddeier» som benyttes i skifteloven (Lov om skifte) er for eksempel erstattet av fellesbegrepet «arving». Det er imidlertid forskjell på legatarer og arvinger.

Legatarer er personer eller organisasjoner som er tilgodesett enten med en fast pengesum eller en bestemt gjenstand.

En legatar er enten «sumarving» eller «tingarving», dvs. vedkommende er tilgodesett i testamentet med en avgrenset fastsatt sum eller en klart definert gjenstand, for eksempel «den blå krystallvasen», «alt sølvbestikk merket M» eller lignende. Skulle «den blå krystallvasen» i mellomtiden være knust, har imidlertid den tilgodesette legatar ingen krav på erstatning. Dersom legatarene får sitt iht. testamentet, bør de være fornøyde. Skulle boet være slik stilt at de lovede summer eller gjenstander ikke lenger er tilgjengelig i boet har selv keiseren tapt sin rett.

Arvinger er alle som mottar gaver eller rettigheter etter en avdød.

Sluttarvinger er de som skal arve «resten av det jeg etterlater meg» eller prosentvis andel av dette. Det er sluttarvingene som blir ansvarlig for overtagelse av arv og gjeld ved privat skifte.

Det er således én betydelig forskjell på den/de som er innsatt som hhv. legatar og de som er «arvinger»: En legatar stiller seg ikke som medansvarlig for avdødes gjeld. Et slikt ansvar gjelder kun sluttarvinger.

Arvelodd er nettoverdien av det arvingen mottar.

Den «gamle» arveloven ligger fortsatt som en grunnpilar i det forslag som er vedtatt, men tilpasset den samfunnsutvikling som har skjedd i løpet av disse årene. 

Slektens arverett

Reglene om slektens arverett etter loven er i det vesentlige videreført i den nye arveloven.

Det er to typer arv: Slektsarv og testamentarv. Gruppen slektsarving må igjen deles i to kategorier, nemlig livsarvinger og utarvinger.

Livsarvinger er barn, barns barn osv. i rett nedstigende linje. Som livsarving regnes også den/de barn som er unnfanget, men ikke født ved arvelaters død.

Utarvinger er de øvrige arveberettigede slektninger. Fjernere slektninger enn fetter og kusine arver ikke.

Slektsarvinger og arvegangsklasser

Loven inndeler slektsarvingene i tre såkalte arvegangsklasser. Så lenge det er noen gjenlevende i én arvegangsklasse, utelukkes alle andre slektninger fra arv. Først når denne arvegangsklasse er utdødd, går arven over til neste arvegangsklasse.

Innenfor arvegangsklassen arves det etter linjer (eller grener), ikke etter hoder eller hvor mange ledd det er mellom arving og arvelater. Av det følger at hvis arvelater etterlater seg én sønn og to barnebarn etter en avdød datter, kan ikke sønnen kreve hele arven, og barnebarna kan ikke kreve tredeling. Etter loven arver sønnen halvparten og barnebarna må dele den andre halvparten. 

Første arvegangsklasse

Livsarvingene kalles første arvegangsklasse. Er alle arvelaters barn i live på arvetidspunktet, fordeles arven slik at eventuell ektefelle først tar ut sin lovbestemte ektefellearv med en fire-del, hvoretter resten av arven deles likt mellom barna. Er ett av barna i søskenflokken død før arvelater, deles dette barnets del likt mellom dennes livsarvinger. Har ikke barnet livsarvinger, øker de øvrige arvingers andeler tilsvarende.

Andre arvegangsklasse

Dør arvelater uten livsarvinger, går arveretten til dennes mor og far. Foreldrene arver likt. Hvis en forelder er død, går denne forelderens del til hans eller hennes livsarvinger med lik andel på hver gren. Hvis den ene forelderen er død uten å etterlate seg livsarvinger, går hele arven til den andre forelderen eller til hans eller hennes livsarvinger med lik andel på hver gren. Er både mor og far døde, fordeles arven mellom deres etterkommere. Det betyr at arvelaters søsken og deres barn arver. Prinsippene for fordelingen er den samme som i første arvegangsklasse. En søster eller bror mottar arv både fra mor og far, mens en halvsøster eller halvbror bare mottar arv fra den felles moren eller faren. Dette er andre arvegangsklasse. 

Tredje arvegangsklasse

Er både mor og far døde uten å etterlate seg andre barn enn avdøde, og de selv ikke har hatt søsken, går arven til besteforeldrenes slektsledd. Dette er tredje arvegangsklasse. I praksis vil det si tanter, onkler, kusiner og fettere. Oldeforeldre, fettere og kusiners barn, arver ikke.

Har avdøde ikke opprettet testament vil staten være neste arving. Slik «arv» er øremerket og skal gå til frivillig virksomhet til fordel for barn og unge. 

Samboer

I den nye arveloven har vi fått en definisjon av begrepet «samboer», og den lyder som følger:

Med samboer menes en person over 18 år som bor sammen med en annen person over 18 år i et ekteskapslignende parforhold. Personene regnes som samboere selv om de bor fra hverandre for en tid på grunn av utdanning, arbeid, sykdom, institusjonsopphold eller liknende. To personer som ikke kan inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 3, regnes ikke som samboere. Personene regnes heller ikke som samboere hvis en av dem er gift eller samboer med en annen.

Senior Norge har etterlyst – og etterlyser fortsatt – et krav om en dato som bekrefter når partene bestemmer seg for å etablere en ny «sivil status».  Slik dato (skjæringsdato) vil være avhengig av når en del rettslige virkninger inntrer.

Pliktdelsarv

Senior Norge foreslo i sin høringsuttalelse at pliktdelsarven burde nedreguleres fra to tredeler til en halvpart, bl.a. med den begrunnelse at det forsørgeransvar mor og far hadde for sine barn etter hvert opphører for sine middelaldrende barn. Derimot kunne det vel tenkes at besteforeldrene heller kunne ønske å bidra med støtte direkte til sine barnebarn som for en stor del sliter med studiegjeld og problemer med å komme inn på et tøft boligmarked.

Dessuten anser Senior Norge at «eldre» i dag er såpass oppegående at de er fullt ut i stand til å ta gode avgjørelser og kunne ha noe mer rådighet over de midler de etterlater seg enn hva tilfellet er med dagens arvelov. Dette førte ikke frem. Det synes som om det i vår folkevalgte forsamling er enstemmighet om at pliktdelsarven fortsatt skal være to tredeler.

Pliktdelsarven er den delen av arven som arvelateren ikke kan ta fra livsarvingene ved testament.

Pliktdelsreglene gjelder bare livsarvinger, altså de som tilhører første arvegangsklasse. Disse arvingene har krav på to tredjedeler av formuen. Pliktdelen gjelder arv både fra mor og far.

Arvelovsutvalget hadde foreslått at pliktdelsarven skulle heves til 25 x folketrygdens grunnbeløp (G). Senior Norge mente dette gikk for langt. Det var imidlertid enighet om at dagens grense på kr. 1.0 million burde justeres, og likedan at beløpet burde knyttes til G. (Folketrygdens grunnbeløp).

Under behandlingen i Stortinget ble det vedtatt at pliktdelsarven skulle begrenses oppad til 15G.

Iht. dagens arvelov kan arvelater ikke disponere over eiendeler som har verdi som overstiger mottagers arvelodd.

Arvelater kan imidlertid iht. ny arvelov bestemme f.eks. at A skal motta sin arv i kontanter, mens B skal kunne arve fritidseiendommen. Dersom verdien av fritidseiendommen overstiger hans arvelodd, må B i så fall betale det overskytende til boet, som fordeles med lik del til samtlige livsarvinger. Arvelater har ellers en begrenset adgang til å bestemme over pliktdelsarven, bortsett fra at den skal være mottakers særeie. Det er nå vedtatt at arvelater også kan også fastsette en viss rådighetsbegrensning, men denne kan bare gjelde inntil arvingen er 25 år. Videre videreføres en del bestemmelser med henvisning til Dekningsloven, og om arven skal forvaltes som vergemålsmidler. 

Forloddsuttak

Barn av en arvelater kan i visse tilfelle kreve å ta ut midler av boet før dette deles. Hvis ett av barna ikke har avsluttet sin utdannelse, mens søsknene har fått finansiert sin utdannelse av arvelater, kan vedkommende kreve et passende beløp som kompensasjon. Hjemmeboende barn som har gjort mye for arvelater uten et rimelig vederlag, kan også kreve forloddsuttak. Særlig gjelder dette barn som har pleiet mor eller far gjennom mange års sykdom. Kravet er ikke absolutt, og er gjenstand for konkret vurdering, i hovedsak av de andre arvingene. 

Ektefelles arverett

Gjenlevende ektefelle har lovbestemt arverett. Dersom arvelater etterlater seg livsarvinger, arver ektefellen en firedel av arven. Tilhører de nærmeste arvingene andre arvegangsklasse, arver gjenlevende ektefelle halvparten av det avdøde etterlater seg. Er det ikke arvinger i første eller andre arvegangsklasse, tilfaller hele arven ektefellen. Ektefellens arverett er uavhengig av om arvelater hadde særeie eller felleseie.

Hvis ektefellene hadde felleseie, skal all formue som kommer inn under disse reglene, i utgangspunktet deles likt mellom gjenlevende og førsteavdødes arvinger. Gjelden skal trekkes fra før det deles. Det som skal deles er altså netto felleseieformue. Likedelingen gjelder ikke verdier som gjenlevende ektefelle brakte med seg ved ekteskapsinngåelsen eller senere har mottatt som arv eller gave. Dersom disse verdier kreves holdt utenfor delingen (skjevdeling), betyr det i realiteten at boet skal skiftes. Gjenlevende ektefelle kan imidlertid kreve forloddsuttak av eiendeler som utelukkende tjener til eget personlige bruk. Dersom gjenlevende velger å sitte i uskiftet bo og deretter mottar arv eller gave, må hun/han innen tre måneder kreve skifte for å beholde retten til å ta ut denne arven forlodds. I motsatt fall går arven inn i uskifteboet.

Siden partene er solidarisk ansvarlige for fellesgjeld, kan så vel førsteavdødes arvinger som gjenlevende ektefelle kreve at den annen part dekker sin del av fellesgjelden før deling. Hvis ektefellene har særeie, kan gjeldsfordelingen bli nokså komplisert, ikke minst på grunn av regler som skal beskytte kreditorene.

Samboeres arverett

Allerede i 2009 ble det lovfestet arverett for samboere med felles barn og det er videreført i den nye arveloven.

Den som var samboer med arvelateren ved dødsfallet og har, har hatt eller venter barn med arvelateren, har rett til arv på fire ganger folketrygdens grunnbeløp (G) ved arvefallet. Dette gjelder også om det er livsarvinger etter arvelater. Det betyr dermed at ektefeller og samboere stilles likt ved at deres krav om ektefelle-/samboerarv har prioritet foran ev. livsarvinger. Det er likevel den forskjell mellom ektefelle og samboers lovbestemte arverett, nemlig ektefellens arverett er minst en firedel, mens samboers arverett er inntil en firedel. Likeledes gjelder samme regel at deres arverett kan begrenses ved testament, men bare under forutsetning av at den etterlatte har fått kunnskap om testamentet før arvelaters død.

Samboerarv iht. testament

I den nye arveloven har samboere, etter fem års samboerskap anledning til å testamentere et beløp på inntil 4G til fordel for hverandre. Denne testamentsarv vil i så fall ha prioritet foran pliktdelsarven til livsarvingene.

I den nye loven har det kommet inn en ny gruppe arvinger, samboere, se definisjon samboer i avsnittet “Samboer” ovenfor.

Arvelovsutvalget foreslo at det skulle lovfestes en arverett på 4G etter fem års samboerskap.

Senior Norge hadde sterke innvendinger til dette forslaget av flere grunner, og her er vi ved et sentralt punkt som kommer til å bli et stridstema i tiden fremover.

Lovverket er generelt full av krav om «skjæringsdato» Når starter/avsluttes en tidsperiode? Og da blir første spørsmål: Når starter et samliv/samboerskap? For ekteskap er datoen gitt. For par som venter barn sammen og derfor flytter sammen er også datoen gitt.

Men hva med alle andre?

Her er det nok forskjell på hvordan den eldre og yngre generasjon starter et samliv. Svært få yngre har egen bolig, de fleste starter vel med å leie bolig sammen og derved markerer tydelig at de flytter sammen.

For de eldste er vel gjerne situasjonen en annen. De sitter med hver sin bolig. Forholdet utvikler seg kanskje over noe tid som weekend-kjærester som etter hvert kanskje går over til at de blir boende mer permanent hos den ene (uten at de sendes flyttemelding – og kanskje at vedkommende også beholder den andre leiligheten (for sikkerhet skyld!) Er de da samboere i lovens forstand?

Det hele blir nokså flytende, det kreves ingen formell handling/aktivitet for å markere start på et samboerskap. «Det bare ble sånn!» Mange har ikke engang opprettet en samboeravtale.

Senior Norge mente og mener fortsatt at det på en eller annen må forlanges notoritet (etterbevislig og kontrollerbar) skjæringsdato, hvor partene er enige om at de nå etablerer en ny sivilstatus, med de rettigheter og plikter dette innebærer. Senior Norge hevdet at en lovbestemt arverett basert på ren passivitet ville være helt i strid med alminnelig rettsoppfatning. De fleste av de øvrige høringsinstanser var vel av samme oppfatning.

Lovkomiteen hadde øyensynlig «tatt inn over seg» signalene, for det lovforslag som ble fremmet gikk ut på at en samboer kan i testament bestemme at den han eller hun har vært samboer med de siste fem årene før dødsfallet har rett til arv opp til 4G, og at denne arv har prioritet foran evt livsarvingers pliktdelsarv. Derved var vår innsigelse vedr. passivitet imøtekommet, et testament viser jo enn «villet disposisjon».

Når det gjelder spørsmålet om notoritet for skjæringsdato, om når starter et samboerskap så er dette ikke løst i denne loven.  Spørsmålet vil være høyst aktuelt i en rekke andre sammenhenger og en avklaring vil etter hvert tvinge seg frem.

Dødsboskifte og uskiftet bo

Normalt vil gjenlevende ektefelle ha rett til å sitte i uskiftet bo vis a vis felles livsarvinger. Har avdøde særkullsbarn kan disse kreve skifte, eller de kan gi samtykke til at lengstlevende får sitte i uskifte, se avsnittet “Gjenlevende har bruksrett”. Et uskiftebo omfatter både felleseiemidler og den formue gjenlevende kunne ha krevet unntatt ved skifte, se avsnittet om “Skjevdeling”.

Å sitte i uskifte innebærer også at ektefellen overtar ansvar for avdødes eventuelle gjeld. Avdødes siste selvangivelse vil vel være en god kilde til oversikt over avdødes økonomi, men man bør være klar over at det kan ligge (latent) gjeldsansvar som ikke fremgår av selvangivelsen, eksempelvis kausjonsansvar, kredittkortgjeld, forbrukslån eller private lån fra familie/venner.

Som hovedregel går alt gjenlevende eier og blir eier av inn i uskifteboet. Unntaket gjelder særeie som er fastsatt i ektepakt mellom ektefellene, eller som er fastsatt av giver eller i testaments form. Har gjenlevende overtatt avdødes særeie i boet, er hovedregelen at også gjenlevendes særeie går inn i boet. Dersom gjenlevende senere mottar arv eller gave vil også dette gå inn i uskifteboet. Dersom gjenlevende vil unngå dette, må hun eller han innen tre måneder kreve boet skiftet.

Den som ønsker å sitte i uskiftet bo, må melde dette til skifteretten innen 60 dager etter dødsfallet. Meldingen gis på et skjema som fås ved henvendelse til Tingretten eller lastes ned fra Tingrettens hjemmeside.

Retten til uskifte faller bort dersom lengstlevende gifter seg. 

Skjevdeling

Dersom gjenlevende ektefelle har innbrakt dokumenterbart betydelig større verdier enn førstavdøde, bør vedkommende vurdere å skifte. Det vil også innebære at man ikke er bundet av de rådighetsbegrensninger et uskifte har. Dersom man først har overtatt boet i uskifte, bortfaller retten til senere skjevdeling bort.

Gjenlevende har bruksrett

Gjenlevende ektefelle velger som regel å sitte i uskiftet bo. Det er vanligvis fornuftig, men ikke alltid. Ektefellens alder, boets størrelse, skjevdelingsmidler, livsforsikringer og om arvingene er felles livsarvinger eller særkullsbarn, er momenter som kan trekke i en annen retning. Man skal være klar over at alt gjenlevende senere erverver og investerer i formuesøkning, går inn i uskifteboet. Det kan bl.a. bety at verdistigning på boligen kan gjøre det mer kostbart, dersom gjenlevende senere skulle ønske å skifte.

Dersom særkullsbarn samtykker i uskifte og lengstlevende derved blir boende i fellesboligen, knyttes det gjerne til visse begrensninger til bruksretten, for eksempel ingen rett til belåning, fremleie eller rett for husstandsmedlem til å tre inn i leieforholdet.

At gjenlevende overtar boet uskiftet, innebærer at skifteoppgjøret etter avdøde utsettes. Gjenlevende har bruksrett til hele boet, og kan disponere over formuen på nesten samme måte som om hun eller han var eier. Den lengstlevende kan likevel ikke uten samtykke fra arvingene gi gaver som står i misforhold til formuen i uskifteboet. Det gjelder også gavesalg (overdra til en lavere pris enn ev. takst). Tidligere var det et absolutt forbud mot å gi bort (eller gaveselge) fast eiendom uansett verdi. Dette er nå endret slik at det er verdien av den faste eiendom som må vurderes opp mot hele uskifteformuen.

Dersom arvinger krever gaven omstøtt, kan det kreves at gavemottakeren tilbakefører gavens verdi, men ikke nødvendigvis selve gaven.

Når lengstlevende blir sittende i uskifte med felleseiemidler til sin død, deles boet i to like deler som deretter fordeles slik at fellesbarna får arv både etter mor og far mens særkullsbarna bare får arv etter førstavdøde.

Samboers rett til uskifte

Dersom gjenlevende samboer har, har hatt eller venter barn med avdøde, har vedkommende rett til å overta i uskifte felles bolig og innbo samt bil og fritidseiendom med innbo dersom det tjente til felles bruk for samboerne. Det gjelder selv om avdøde hadde andre særskilte livsarvinger fra tidligere forhold. Retten til et slikt «begrenset uskifte» kan bare avgrenses ved testament fra avdøde og dette var kjent for lengstlevende. Retten til uskifte bortfaller dersom lengstlevende gifter seg.

Gjennomføringen av skifte – generelle regler

Skifte betyr oppgjør av et bo med fordeling av bomidlene mellom dem som er berettiget. Skiftet kan gjennomføres privat eller offentlig. Hvis en av de som har rett til å kreve skifte krever det, skal boet skiftes offentlig. Det skal gjennomføres offentlig skifte i visse tilfeller hvor det er umyndige arvinger. Dersom ingen av de arveberettigede vil påta seg ansvaret for avdødes forpliktelser, skal det gjennomføres offentlig skifte.

Privat skifte

Å skifte privat innebærer at arvingene selv kommer til enighet om fordeling av boet, og også er villige til å påta seg ansvaret for avdødes gjeld (se proklama). Dette ansvaret er dessuten et solidarisk ansvar overfor avdødes kreditorer. Erklæring om at arvingene påtar seg forpliktelsen, må gis skifteretten innen 60 dager etter dødsfallet. Er det usikkerhet rundt avdødes formuesforhold, kan man be Tingretten rykke inn proklama før boet overtas til privat skifte.

Offentlig skifte

Dersom det kreves offentlig skifte, må det ofte stilles garanti for at det offentlige skiftet blir betalt. Tingretten (i Oslo: Oslo Byfogdembete) avgjør garantiens størrelse. Når et bo tas under offentlig skifte, oppnevnes det en bobestyrer, som regel en advokat. Når bobestyrer oppnevnes, skal det betales et gebyr, beregnet på grunnlag av et rettsgebyr som reguleres hvert år. I tillegg må betales salær til bobestyrer, utgifter til takseringer og lignende.

De aller fleste skifter boet privat. Risikoen er vanligvis liten, avhengig av hva slags forretninger avdøde har drevet. Det er all grunn til å gjennomgå avdødes selvangivelser og undersøke med vedkommendes bankforbindelse. Er det usikkerhet om gjelds- og formuesforhold, bør det utstedes proklama. Tingretten vil etter begjæring fra en arving utferdige proklama før det avgjøres om boet skal behandles av Tingretten eller skiftes privat. Enhver arving/andelseier kan i alminnelighet kreve at eiendelene i boet selges. Når ingen av de øvrige loddeierne protesterer, kan imidlertid en loddeier be om å få utlagt bestemte eiendeler. 

Proklama

Proklama vil si å varsle kreditorene om at de må melde sine krav innen en viss tidsfrist. Regelen er at proklamaet utferdiges av Tingretten (eller Byfogden i Oslo) Proklamaet skal rykkes inn to ganger med minst én ukes mellomrom i Norsk Lysningsblad og i en avis som er alminnelig lest på stedet. Kunngjøringen skal inneholde en oppfordring til kreditorene om å melde sine krav. Hvis kravene ikke meldes innen seks uker, bortfaller de. Avgifts- og skattekrav og krav som er sikret ved pant, bortfaller likevel ikke. Skiftes det offentlig, skal det alltid utferdiges proklama.

Rettstilstand for samboere

Forskjell i rettstilstand for ektefeller og samboere

Dersom en enke/enkemann ønsker å gifte seg, må vedkommende skifte med sine arvinger, uavhengig om det er livsarvinger eller utarvinger. Dersom vedkommende i stedet etablerer et samboerforhold, gjelder ingen skifteplikt. Nedenstående punkter vil først og fremst ha betydning for enker/enkemenn som sitter i uskiftet bo med livsarvinger, og som går inn i et samboerskap med sitt uskiftebo.

Selv om Arvelovsutvalget hadde til hensikt å gjøre ektefeller og samboere tilnærmet likestilt, er det likevel en del forhold hvor rettigheter og plikter avhenger av hvorvidt man har sivilstatus som «ektefelle» eller «samboer».

Felleseie eller eneeie

I h.h.t. ekteskapsloven er hovedregelen at det ektefellene erverver i løpet av ekteskapet, skal regnes som ervervet i fellesskap, uavhengig av om ervervet skriver seg fra lønnsinntekter, eget arbeid eller for eksempel ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte. Dette gjelder ikke for samboere: Slik reglene er i dag, blir hver enkelt samboer fortsatt eier av det han eller hun erverver ved eget arbeid eller kjøper for egen lønnsinntekt.

Gjensidig underholdsplikt

Ektefeller har en lovbestemt gjensidig underholdsplikt overfor hverandre. Det har ikke samboere. Satt på spissen: Hver får sørge for seg og sitt.

Opplysningsplikt

Ektefeller har gjensidig lovfestet opplysningsplikt hva angår deres økonomi, bl.a. vil en ektefelle ha krav på innsyn i den andres selvangivelse. Det har ikke samboere.

Hvem «eier» hva?

Samboere tar med seg inn i samboerskapet hele sin uskifteformue som sitt ene-eie. Det hver av dem senere måtte erverve blir fortsatt vedkommendes ene-eie, med mindre det er enighet om at det erverves i sameie. 

Skifteplikt

Dersom en enke/enkemann skulle ønske å inngå nytt ekteskap, plikter han/hun å skifte med sine livsarvinger fra sitt tidligere ekteskap, slik at arvingene mottar sin arv etter mor ev. far.

Det påligger ingen skifteplikt for etablering av samboerskap. Riktignok kan en arving kreve at far/mor må skifte etter to års samboerskap eller dersom samboerne venter barn sammen.

Dersom dette ikke blir krevet, og samboerne ikke selv tar initiativ til å rydde opp, risikerer man at to personer blir boende sammen med hvert sitt uskiftebo, og sannsynligvis med mer sammenblandet økonomi etter hvert som tiden går og overlater til sine arvinger å måtte ta oppryddingen den dagen den første samboeren dør.

Arverett

Hovedregelen er: En samboer har ingen lovbestemt arverett. Det eneste unntaket er dersom samboerne har/har hatt eller venter barn sammen, se pkt. a.

  1. Ektefelle har rett til en firedel av arven når arvelater etterlater seg livsarvinger.
  2. Samboer har rett til en firedel av arven når han/hun og avdøde har (ev. venter) felles barn.
  3. Ektefelle har rett til halvparten av arven når arvelater ikke etterlater seg livsarvinger.
    Samboer har ingen lovfestet rett til arv når arvelater ikke etterlater seg livsarvinger (dvs. felles barn).
  4. Ektefelle arver alt når avdøde hverken har livsarvinger eller arvinger i arvegangsklasse (dvs. søsken eller deres livsarvinger). Samboer har ingen lovfestet arverett

Økonomiske og juridiske utfordringer ved nye samlivsformer

Alle samboere bør ha en samboerkontrakt/samlivsavtale samt skrive testament. Lovgiver har tatt konsekvensen av at færre inngår formelt ekteskap og gradvis gitt samboere en rettsstilling som på enkelte områder kan minne om ekteskap. Juridisk kan dette foranledige utfordringer. I utgangspunktet må man anta at mye av poenget med papirløse forhold, var at partene ønsket å ha frihet fra de lovene som regulerer ekteskapet. Lovgiver har imidlertid antatt at folk i alminnelighet ikke har forstått hva de har gitt seg ut på og heller ikke vet sitt eget beste, en oppfatning som i noen tilfelle nok kan være korrekt. Følgelig lever mange samboere farlig, sett fra en økonomisk og juridisk synsvinkel. 

Samboerkontrakt

Alt for mange samboere lever uten kontrakt. Derfor kommer mange samboere dårlig ut av det økonomiske fellesskapet ved samlivsbrudd. Ofte går det verst ut over kvinnen i forholdet. Hun kjøper mat og klær. Han betaler huslån og billån. Ved samlivsbrudd kan han vise til hva han har betalt, mens det hun har betalt, er spist opp. Slik er det ikke i når man bryter opp formuesforholdet i et ekteskap, der deler partene i prinsippet likt det som er anskaffet under samlivet. For samboere er det viktig å lage en kontrakt som regulerer oppløsning av formuesforholdet ved samlivsbrudd på en rettferdig måte.

For eldre samboere med et levd liv bak seg og ikke fullt så mange år fremover er det minst like viktig å sette opp en samboerkontrakt som kan sikre hverandre en trygg og forutsigbar alderdom når den ene blir borte.  Slike kontrakter må skreddersys. De skal ikke tinglyses, men en underskrevet avtale er bindende for partene. Hvorvidt barna aksepterer å utsette hele eller deler av arven, er avhengig av hvor godt forholdene er i familien.

Hvis det er ønskelig at lengstlevende samboer skal beholde felles bolig i sin levetid (en bolig han eller hun ikke eier), vil det være aktuelt å forsøke å oppnå en avtale med arvingene der man blir enige om at lengstlevende får disponere boligen.

I slike avtaler er det vanlig å legge inn ulike begrensninger som bruksrett for egen levetid, eller til vedkommende får varig opphold på sykehjem eller institusjon, gifter seg eller etablerer nytt samboerskap.

Det bør være forbud mot salg og pantsettelse, samt fremleie. Vedkommende må ikke kunne ta opp andre personer i sin husstand, husstandsfellesskap innebærer nemlig rett til fortsatt leiekontrakt hvis hovedpersonene dør.

Vi vil ikke foreslå denne typen kontrakter/testament der det er stor aldersforskjell mellom samboerne/ektefellene. Tilfellet der en mann på 70 skaffer seg en ung kone/samboer på 30 sikrer ikke arvingene sin rett til arv, slik dagens lovgivning forutsetter.

Skulle det ikke være mulig å oppnå enighet, så får man ty til testament. Etter ny arvelov vil samboere kunne testamentere hverandre samboerarv med 4xG dersom samboerskapet har vart i minst fem år, og de lever sammen ved dødsfallet. Denne arven har prioritet foran livsarvingenes pliktdelsarv. Videre kan testator fritt råde over den såkalte «fri tredel», dvs.. etter livsarvingene har mottatt sine to-tredeler.

Skifte (deling) av samboerboet

Den dagen den ene dør og samboerne ikke etterlater seg hverken livsarvinger eller testament kan/vil følgende skje: Det må settes opp en fullstendig oversikt over hva avdøde eide som sitt ene-eie, samt en oversikt over hvilke verdier samboerne eventuelt har ervervet i sameie.

De nærmeste slektsarvinger, (dvs. søsken og deres etterkommere) vil være de nærmeste arvinger, og vil med loven i hånd kunne kreve hele arven etter avdøde.

Dersom ingen i den generasjonen lever, vil det kunne dukke opp en fetter eller kusine som vil kunne kreve sin lovbestemte arv. (Alle har et syskjenbarn på Gjøvik).

Fjernere slektningen enn fetter/kusiner arver ikke. I så fall kommer staten inn som «sluttarving». Heller ikke da kommer en samboer inn som arving etter loven.

Det kan ikke gjentas for ofte: Sivilstatus som «samboer» kan være en risikosport. Sørg for å sette opp en samboeravtale, kombinert med et testament slik at begge parter vet hva som skjer med boet og bolig den dagen den ene går bort.

Del med andre!