En gammel manns tanker om hørsel

Av Helge Treschow Krafft

Artikkelen har tidligere vært publisert i Din Hørsel. Mange eldre med nedsatt hørsel vil kjenne seg godt igjen i dette innlegget.

Med alderen blir gjerne hørselen redusert, særlig ved at de høye tonene blir borte. Moderne høreapparater er utrolig gode, men ikke fullkomne. De gjengir alle frekvenser, noe som bedrer hørselen betraktelig. Det kan lett konstateres ved å høre på radio eller tv med og uten høreapparater, for ikke å snakke om fuglesang!
Svært mange med nedsatt hørsel kvier seg for å bruke høreapparater av forskjellige grunner. Alle med nedsatt hørsel burde gjøre det. De er gratis, og nå oppladbare, så vi slipper å tenke på batterier. De føles og syns nesten ikke. En ulempe med mine nyeste er at de «hyler» når jeg kommer i nærheten av elektriske apparater.
Ved hjelp av høreapparatene hører og forstår jeg omtrent halvparten av dem som taler, så det kan ikke være bare hørselen det er noe i veien med. Om den med teknisk hjelp blir aldri så god, kan det ikke unngås at vi med alderen mister noe av evnen til å oppfatte det som høres. Denne evnen kan vel også måles, slik at vi får vite hva vi bør klare og når vi må resignere. At nesten halvparten av alle demenstilfeller kan skyldes nedsatt hørsel, er for lite kjent. Hjernen trenger ferske inntrykk hele tiden for å holde seg frisk, akkurat som kroppen trenger mosjon.
Det er irriterende å snakke med en som ikke hører, og burde hatt høreapparat. Ikke bare for sin egen skyld, men også av hensyn til de andre.
En ulempe med høreapparatene er at man hører sin egen stemme forsterket. Hvis jeg ikke husker på det, snakker jeg selv for lavt, så de andre ikke hører meg. Det merkes på pusten, som blir for svak. Jeg må altså ta i så meget at jeg selv syns det er for høyt, men det blir en vane. Skal man holde tale, må apparatene slås av. På den annen side; en som burde bruke høreapparat, men ikke gjør det, er tilbøyelig til å snakke altfor høyt.
En stor del av hørselsproblemet skyldes dem som taler.
De fleste profesjonelle talere i radio, tv og på talerstoler snakker tydelig og klart, men blant de andre snakker mange for fort og/eller utydelig. De vet så meget og har så masse de vil ha sagt.
De ville bli oppfattet av flere dersom de satte ned farten, så de også fikk med alle ordene uavkortet. Det gjelder spesielt unge mennesker, som hører godt, er raske til å oppfatte og forstå hverandre. Eldre mennesker, som kan være både tunghørte, tregere i oppfatningen og ukjente med de unges spesielle vokabular, har ofte store problemer med å få med seg det som sies. Vi utgjør en så stor gruppe at den er verd å bli tatt hensyn til.
Talerne, som ofte har øretelefoner på seg, må kunne få et lite vink fra møteleder, eller en tekniker, som følger med på en talehastighetsmåler. Dagsnytt 18, og andre diskusjoner eller samtaler i radio og tv, er fine program, som jeg prøver å få med meg hver dag. Som oftest går det bra, men av og til er det noen som ikke kan styre seg, og bryter inn, så de snakker i munnen på hverandre, og ingen blir hørt. Dette gjelder ofte profesjonelle talere, som for eksempel stortingsrepresentanter.
Som barn lærte vi at hvis vi ble avbrutt burde vi bråstoppe, demonstrativt, fordi det vi sier likevel ikke ble hørt. Det er bedre å høre den frekke avbryteren enn ikke noen. Ordstyreren må ha større makt, bruke klubbe, og ikke selv avbryte en taler med mer enn ett ord: stopp!
Når det i Dagsrevyen er to nyhetsopplesere samtidig, oppfatter jeg ofte den ene klart og tydelig, men ikke den andre, og lurer på hvorfor det må være to? Gjerne har den ene dialekt, som er vanskelig å oppfatte for den som er vant til normalisert bokmål eller nynorsk. De med ekstreme dialekter må snakke ekstra langsomt og tydelig, gjerne lære å moderere seg når de taler offentlig, hvis de er interessert i at flest mulig skal oppfatte hva de sier.
Fins det prøver som kan avsløre om man snakker tydelig nok? Alle som skal tale offentlig burde høre opptak av sin egen tale og gjennomgå en slik prøve. Istedenfor å lære skriftlig sidemål, som ytterst få har bruk for, burde vi lære å forstå våre dialekter, dessuten svensk og dansk.
Tekst på TV er utmerket når den ikke skjules av den opprinnelige, utenlandske teksten. I det siste har vi fått opplesing av teksten, som vel ikke er beregnet på de hørselshemmede, men må være høyst irriterende for dem som hører. Det er så unaturlig mekanisk og monotont.
Tekst i sanger er som oftest meget vanskelig å oppfatte, men det gjelder vel også for dem som hører godt. Låter kalles de jo nå, og det virker som teksten bare er et påskudd for å kunne fremføre en melodi. At den blir gjentatt utallige ganger, hjelper ikke. Heldigvis har vi gode unntakelser i de fleste av våre eldre visesangere.
Kombinasjon av tale og musikk er problematisk, hvis de ikke er samordnet som akkompagnement til sang eller deklamasjon. Ofte blir talen overdøvet av musikken. Radioprogram der en ellers interessant taler fyller opp med utvalgte sang- og musikkstykker, føles som bortkastet tid for noen som ikke er interessert i alle former for musikk.
Teleslynge i forsamlingslokaler er nyttig når den brukes og høreapparatene er tilpasset for den. I en bisettelse hadde presten mikrofonen på seg og jeg hørte ham klart og tydelig. Men de etterfølgende pårørende hadde hverken den eller sto nær nok mikrofonen på talerstolen, så jeg gikk glipp av alt de sa. Problemet er ellers at så mange lokaler mangler teleslynge, den er ute av drift, eller man har glemt å slå den på. Vi får håpe at ny teknikk vil bedre forholdene, men vi er avhengig av at den brukes.