av Bjørn Einar Halvorsen, tidligere ekspedisjonssjef i Arbeids- og sosialdepartementet, nå medlem av Senior Norges ressursgruppe for jus og økonomi.
Regjering og Storting har innført en rekke kraftige økonomiske pakker til bedrifter og ansatte som er hardt rammet av nedstengingen i samfunnet som følge av smitteverntiltakene mot korona-pandemien. Fase en og to har bestått i å sikre inntekt for de permitterte og å holde liv i nedstengte bedrifter. Fase tre skal dreie seg å stimulere hele økonomien igjen. Den kommer nå framover. Statsministeren har i denne situasjonen uttrykt bekymring for unge som strever med å komme inn i arbeidslivet så vel som for eldre som kan bli presset for tidlig ut av det. Det samme har professor Steinar Holden gitt uttrykk for. Han leder som kjent både regjeringens sysselsettingsutvalg og utvalget som ser på de økonomiske konsekvensene av korona-krisen.
Samtidig har regjeringen lagt fram sin «Kompetansereform – Lære hele livet» (Meld. St. 14 for 2019-2020). Den angir retning, mål og strategier for livslang læring tilpasset arbeidslivets og ansattes situasjon og behov i en økonomi og et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling. Utdanningssystemet og herunder Lånekassens studiestøtte skal åpnes og innrettes bedre mot relevant kompetanseutvikling gjennom hele yrkeslivet. Et av tiltakene går ut på å utvikle regionale, treparts partnerskap for kompetanseutvikling og karriereveiledning.
Behovet for omstilling blir kraftig akselerert som følge av korona-krisa. Mange bedrifter kommer til å måtte legge ned, nedbemanne eller omstille sin produksjon og sine produkter. I denne situasjonen er det behov for en systematisk og proaktiv innsats for å bistå den enkelte virksomhet og den enkelte ansatte over i ny jobb, kompetanse og karriere. Sånt noe har vi ikke noe videre av i Norge. Uføretrygden utgjør isteden mye av «omstillingsoljen» i arbeidslivet vårt, dessverre. Ikke minst for folk som har passert 50 år, men også for unge under 30 år. For mange eldre «smøres» ut av arbeidslivet, og for mange unge slipper ikke til.
Her er det at de varslete regionale kompetansepartnerskapene isteden kan komme offensivt, tidlig og sterkt inn. For eksempel i treparts samarbeid mellom karriereveiledningssentre, Nav og arbeidslivsorganisasjonene i fylkene. De kunne tilby profesjonell omstillingsbistand og karriereveiledning for berørte virksomheter og ansatte i slike situasjoner. Innsatsen bør skje tidlig og proaktivt under omstillings- og nedbemanningsprosesser. Virksomhets- og personalledere, ansatte og tillitsvalgte bør kunne få konkret rådgiving og veiledning om gjennomføringen av omstillingsprosesser, og ansatte kan få relevant og tilpasset bistand til å finne seg en ny jobb, ny kompetanse og kanskje en ny karriere. I første omgang kunne dette prøves ut og evalueres i to tre fylker for å vinne erfaring og å studere effekter av tiltaket.
