Skal vi bli redde for å bli gamle?

 

Vårt medlem i Senior Norge Skedsmo har skrevet om en fortvilet situasjon som eldre burde slippe å oppleve. Innlegget har vært publisert i Romerikes Blad

”Det er alt for mange eldre som bor hjemme uten å bli hørt. Straks hjemmesykepleieren går ut døren, kryper angsten fram og blir der til neste besøk.”

Kravet ”Sykehjemsplasser når vi trenger det” har i mange år vært et hovedkrav for eldre mennesker. Og vi har tidvis vært på nippet til å tro at nå er hverdagen blitt slik, det finnes nok sykehjemsplasser. Men nei! Hvor ofte må vi se at vi slett ikke kan forvente sykehjemsplass når vi virkelig trenger det?

I Rb 22.mars -19 kan vi lese om Bredo Nærdal, 84 år, nyoperert etter lårhalsbrudd, sendes hjem i drosje – alene! Han kvalifiserer ikke til sykehjemsplass. Videre beskrives den praktiske hjemmesituasjonen han nå har å forholde seg til. Det er til å gråte over!

Selv om ikke A-hus kan pålegge kommunen til å sørge for korttidsplass på sykehjem, har sykehuslegene sørget for et godt beslutningsgrunnlag for kommunen ved en detaljert redegjørelse for pasientens behov videre fremover.

Skremmende eksempel

Pasienten er redd. Han tør ikke gå opp trappen for å legge seg i senga, men sitter og sover i en stol i stua. Han tør ikke gå ned den bratte trappen til kjelleren for å dusje eller gå på toalettet. Toalettbesøk kan bare foretas når hjemmesykepleien er på besøk.

”Jeg sitter i en stol og er nærmest helt lammet”, fortalte Bredo til Rb.

Kommunaldirektøren for helse- og sosialsektoren svarer på generelt grunnlag at vurderingene fra sykehuset og kommunens vurderinger kan være ulike i enkelte tilfeller.

Du verden så mange avvikende enkelte tilfeller det finnes!

Jeg vil hoppe over en del eksempler og gå litt tilbake til november 2017. Da kunne vi også lese om et utrivelig møte med helsevesenet. I saken, som var skrevet av Rbs Helle Karterud, kom Jorun rett hjem etter A-husbehandling for to brudd i høyre overarm og knust kneskål i venstre bein. Hun fikk avslag på korttidsopphold på institusjon, heller ikke rehabilitering.

”Kom ikke å si at de fleste vil bo hjemme

så lenge som mulig!”

Hennes mann hadde på det tidspunkt en alvorlig lungesykdom og var på korttidsopphold ved KAD i Lillestrøm. Brått trengte de begge pleie hjemme. Et mareritt begynte. Etter tre uker hadde de to mellom 40 og 50 ulike pleiere innom.

De lå i hver sin seng og var livredde for at noe mer skulle skje. Mye var ikke som ventet.

Hjemmetjenesten innrømmet svakheter, og lovte at det skulle bli bedre.

Har det blitt bedre?

Jeg blir så fortvilet på vegne av alle som trenger stabil, god hjelp i nødssituasjoner.

Hvordan tør man å overprøve sykehusets anbefalinger?

Hvem er kvalifisert til det?

Hensynet går da til det kommunale systemet og de økonomiske føringer.

De etiske og empatiske handlinger for pasienten synes ikke alltid å være dominerende.

 

Ikke enestående.

Saken om Bredo beskriver ikke en engangsforeteelse. Dette og lignende prioriteteringsmønster skjer ganske ofte. Som regel er det eldre, hjelpeløse mennesker som sendes hjem i drosje, for å mestre en umulighet, en hverdag for det meste alene, med besøk av hjemmesykepleien innom et visst antall ganger i døgnet.

Kom ikke å si at de fleste vil bo hjemme så lenge som mulig! Begrepet ”så lenge som mulig” er ikke presist, men i mange tilfeller langt overskredet.

Det er alt for mange redde, fortvilte og ensomme som bor hjemme uten å bli hørt eller på noen måte blir estimert. Straks hjemmesykepleieren lukker døren etter endt besøk, kryper angsten frem og blir der til neste besøk.

 

Hvordan passer dette inn i reformen Leve hele livet?

Skal vi bli redde for å bli gamle?

 

Senior Norge Skedsmo,

Anna Marie Vereide, styremedlem.