Norges lover

Høringsinnlegg fra Ressursgruppen jus og økonomi: NOU 2019:5 Ny forvaltningslov

Dekning av sakskostnader i forbindelse med klage på et forvaltningsvedtak

Siden 1968 har vi hatt en bestemmelse i forvaltningslovens § 36, som sier at dersom et vedtak er omgjort/endret til gunst for klager, så skal klager ha dekket de nødvendige kostnader han har hatt.

Vi registrerer at lovutvalget foreslår denne bestemmelsen fjernet, og at klager ev. kan søke bistand ved Fri Rettshjelps-ordningen (ev. dekke regningen selv)!

Dagens inntekts- og formuesgrenser for fri rettshjelp er såpass lave at selv en minstepensjonist har før høy inntekt. Selv om rettshjelper kun fakturerer etter statens satser kan dette salær (ca. kr1000/time + MVA) være en tung belastning for minstepensjonistens lommebok, og han/hun har simpelthen ikke råd til denne kostnaden.

Dette er ikke akseptabelt. Her er det spørsmål om borgernes rettssikkerhet.

Bestemmelsen i §36 er grunnleggende for at den jevne borger skal kunne ha tillit til forvaltningen og de vedtak som gjøres.

Når den jevne borger får et vedtak mot seg, som han ser er bygget på feil faktum, feil jus, usaklige opplysninger eller endog til dels utenforliggende hensyn – så har han full rett til å innlevere klage på vedtaket.

Blir klagen avvist i ny behandling vil det ofte være nødvendig med faglig/ev. juridisk bistand som klager så må engasjere (foreløpig for egen regning og risiko).

Skulle vedtaket deretter bli omgjort i høyere instans «til gunst for klager», ev. Fylkesmannen, ja, så har klager, i flg. § 36, krav på dekning av alle sine nødvendige utgifter.

Dette er en sikkerhet den jevne borger må ha, for å være trygg på at «den som hevder sin rett» og får dette bekreftet, også må være sikret å komme økonomisk skadesløs ut av tvisten.

Senior Norge har et medlemstilbud om en times gratis juridisk rådgivning. Vi registrerer at det er en temmelig «høy terskel»  for våre medlemmer å gå videre med en klage med mindre de er rimelig sikre på at de har en «god sak».

Som advokater, med en viss erfaring med norsk helselovgivning og pasientrettigheter, ender det imidlertid nokså regelmessig med at  vi likevel tar saken videre som «pro bono», hvilket svært ofte ender med at kommunen omgjør et tidligere vedtak.

Vi sitter med en oppfatning av at der det kommer en henvendelse fra advokat, med en ryddig henvisning til de relevante bestemmelser i den aktuelle sak og en presis orientering om faktum, ja så blir henvendelsen tatt alvorlig.

Iht. forvaltningsloven har forvaltningen en veiledningsplikt overfor sine borgere. Vi har dessverre alt for ofte sett at denne svikter. Først når media får kjennskap til urimelig og feilaktig saksbehandling fra forvaltningens side, enten på grunn av manglende kompetanse i administrasjonen eller ren saksbehandlingsfeil, skjer det noe. Kommunen «legger seg flat», beklager, rydder opp og klageren/borger får en korrekt saksbehandling, som oftest ender med endring av tidligere vedtak.

Vi har «dessverre» eksempel på at vi – tilfeldigvis i samarbeid med media – oppnådde at kommunens ordfører, på NRKs direkte lokalsending – og ved sykesengen – omgjorde sin kommunes vedtak der og da! Den gang gjaldt det avvisning av sykehjemsplass!

Slik kan vi ikke ha det!

Det skal ikke være tilfeldig at det er «pro bono» hjelp eller media som skal være avgjørende for om en borger får sin sak korrekt behandlet og får sin rett.

Vi ser av de tilsendte dokumenter at utbetaling av saksomkostninger antagelig ligger mellom 20 og 25 millioner årlig.  Dersom dette betyr såkalte «nødvendige utgifter» til klager, så sier jo det i seg selv at § 36 har sin berettigelse!

For den gruppe vi, Senior Norge representerer, er vel ikke disse tallene representative.

For mange eldre er deres liv og velferd i større grad enn for folk flest, styrt av vedtak. Det gjelder vedtak om sykehjemsplass, vedtak om økonomiske bestemmelser i såkalte «tilrettelagte boliger for heldøgns tjenester», vedtak om hjemmebaserte tjenester mm.

Det å kunne klage på vedtak av denne type vil være svært viktig for mange eldre. Dette er en gruppe som allerede i utgangspunktet er svært sårbare, og dersom de ikke har nære pårørende eller andre «hjelpere» som «tar tak» vil de raskt falle utenfor de rettigheter vårt velferdssamfunn gir, og vil være  avhengig av ekstern hjelp/rådgivning.

Av NOU 2019:5 ser vi at Utvalgets flertall foreslår:
–  «å ikke videreføre  en regel om saksomkostninger»

Senior Norge vil, under henvisning til hva som ovenfor er anført, sterkt protestere på denne innstillingen,

Under samme henvisning vil Senior Norge støtte Utvalgets alternativ fire:

  • At regelen skal gjelde også der underinstansen endrer vedtaket etter klage
  • At all oppheving hos klageinstansen kvalifiserer til kostnadsdekning
  • At dekning av advokatkostnader ikke skal begrenses til offentlige salærsatser

Oslo, 22.11.2019

Audhild Freberg Iversen
advokat