Bærekraftig samfunn

Av Stig Klingstedt

«Vår verden er i ferd med å gå av hengslene.
Det vi mennesker i dag foretar oss på nær sagt alle områder/felt er ikke bærekraftig.
Jeg mener begrepet BÆREKRAFTIG må løftes frem i omtale av alle saker som kommer på bordet.
Ta denne utfordringen!»

Vårt medlem Ragnar Olsen skriver dette som reaksjon på et ukebrev. Olsen beskriver godt følelsen som mange barn og ungdommer gir uttrykk for i sine tanker om framtiden. Til forskjell fra barna kan vi andre bruke stemmeretten vår til å si ifra. Jeg er på ingen måte sakkyndig i miljøspørsmål, men har likevel lyst å komme med noen tanker om temaet bærekraft når høstens lokalvalg nå nærmer seg.

Begrepet «sustainable» eller på norsk «bærekraft» ble ofte brukt av FNs miljøkommisjon, ledet av Gro Harlem Brundtland.

I1987 kom Brundtlandkommisjonens sluttrapport Vår felles framtid  (Our Common Future) som fikk avgjørende betydning for offentlig politikk i miljøspørsmål i store deler av verden. Bærekraftig utvikling (sustainable development) var det nye begrepet i denne rapporten. Bærekraftig utvikling betegnet hvordan «miljø», «økonomi» og sosial utvikling var tett knyttet sammen.

Her ble bærekraftig utvikling definert som

det verdenssamfunnet må gjøre det som kreves for å dekke behovene til dagens mennesker uten å svekke grunnlaget for at framtidige generasjoner får dekket sine behov.

Våre barn og ungdommer er engstelige for sin fremtid. Deres engasjement er gjort synlig over hele verden ved den svenske skoleeleven Greta Thunbergs initiativ til aksjoner. Eldre er også preget av ubehag ved tanken på den verden vi etterlater oss til kommende slekter. Det er gode grunner til å stå opp for vår felles klode!

Hva betyr det å «miste» bærekraften?

Menneskene har i alle tider strevet hardt for å styre naturen til sin egen fordel. Befolkningsveksten ble i lang tid i begynnelsen av sin historie hemmet av sykdommer, krig og sult. De siste 100 årene har imidlertid legevitenskapen og samfunnsutviklingen for øvrig medført at gjennomsnittlig levealder har økt mye og dermed antall mennesker på jorden. I 1750 var vi ca. 791 millioner mennesker, år 1900 var tallet 1,65 milliard og nå har vi for lengst passert syv milliarder. Forskerne regner med at det vil skje en utflating ved rundt 11 milliarder mennesker i midten av de 21. århundret. Det er forholdsvis lite vi kan gjøre med denne utviklingen, men vi må sørge for at jorden er i stand til å fø en så stor befolkning. Men denne utviklingen har sin pris.

Menneskene har, etter at vi ble bofaste, utnyttet, og i moderne tid, overutnyttet naturen til eget bruk. De store skogene er mange steder rasert, og planter og dyr er utryddet. Vi fortsetter utryddingen i høyt tempo. Ett eksempel er regnskogene i Borneo som nå i det nærmeste fullstendig er erstattet av palmeoljeplantasjer. Men vi trenger ikke å gå så langt, vi kan bare se oss rundt og tenke igjennom hvor mye natur som er erstattet her til lands av åker og eng, av veier og jernbaner og av bebyggelse, for ikke å snakke om militære skytefelt og øvingsområder. Naturen har imidlertid en egen evne til å slå tilbake mot inngrep, og det på en måte som man ikke alltid kan forutse. Ved overforbruk og uvettig bruk av antibiotika får vi resistente bakterier. Ved fjerning av skog får vi jordras og erosjon. Eksemplene er mange.

Til alle tider har menneskene forsøkt å bruke av jordens ressurser til å få mat, varme og lys, samt sørge for transport av mennesker og gods. Dette har medført at millioner mennesker dør hvert år på grunn av forurensning i de store byene og at gjennomsnittstemperaturen på jorden øker faretruende. Å erstatte fossilt brensel med fornybar energi vil kreve krafttak av oss, men det er mulig å få til en reduksjon som tilsier at FNs klimamål nås innen 2050.

Vi eldre tilhører nok den gruppen i samfunnet som i ganske stor grad bidrar til redusert forbruk og dermed forurensning. Bare ved å gå i pensjon blir inntektene vesentlig redusert. Vi reiser i stor grad kollektivt, og bidrar dermed til reduserte utslipp. Reisevirksomheten de første årene etter at vi har gått i pensjon, og som vi er så glad i,  kan medføre økt forurensning.

Hva kan vi eldre så gjøre for å bidra til å snu utviklingen? Siden vi allerede forbruker forholdsmessig lite, er det nok begrenset hva vi kan bidra med for ytterligere å redusere forbruket. Vi kan imidlertid kreve av våre politikere at de tar problemene på alvor og ikke bare kommer med store ord, men med konkret handling. Det er ved stemmeurnene vi kan velge dem vi tror vil ta bærekraftspørsmålet seriøst og bidra til å finne løsninger. Samtidig må vi selv ta inn over oss de eksisterende utfordringene vi står overfor, og ikke løpe ut på gatene for å demonstrere så fort politikerne setter inn tiltak som kan løse problemene. En viktig forutsetning er likevel at byrdene blir noenlunde likt fordelt. At de ikke rammer enkelte grupper hardt samtidig som andre blir lite berørt. Dette gjelder nasjonalt, men ikke minst internasjonalt.

Så gjør som Ragnar Olsen oppfordrer til – la miljøsaken være en viktig faktor, ikke minst i høstens lokalvalg, og støtt barn og unges krav om et mer bærekraftig samfunn.