Eldreomsorgen nok en gang

Vi skriver 2018, vi er i gang igjen. Stavanger kommune skryter av seg selv og sin eldreomsorg, vi og avisene får sannheten fra brukerne. Visst er det gode ting som er satt i gang, som «Leve hele livet». Det vil si at eldre som utskrives fra sykehuset (etter de få dagene de får være der i dag) får besøk av et flerfaglig team som bidrar til at mange får hjelp til fortsatt å greie seg selv. Slike team finnes nok i mange kommuner i dag. Det er bra. De gjør en fin og nyttig jobb. Men, hva med de mange som ikke får denne type hjelp?
Av Elsa Kristiansen, leder Senior Norge, Rogaland

Hva med de mange skrøpelige eldre, som bor alene, eller med en utslitt ektefelle. De som ikke hører til de borgere som ser teamet fra «Leve hele livet?». Et estimert antall i Stavanger er flere hundre personer. Det er de som stadig  får nye personer inn i hjemmet sitt, 20-30 i løpet av en måned. Ofte helt ukjente personer. Hjemmetjenestene skal, i følge kommunens store plan, bistå den hjemmeboende, ofte skrøpelige eldre, slik at hun eller han «kan bo hjemme lengst mulig». Et god målsetting. Det ville nok de aller fleste av de eldre som i dag for hjemmetjenester også gjerne. Men det er ikke slik det fungerer i dag. Det svikter på flere plan.

I Stavanger kommune, sier direktør for helse og velferd at alle skal ha en primærkontakt.  Men hva hjelper det når det er alt for mange som ikke vet hvem som er ens primærkontakt – hvis den finnes? Vi har flere eksempler på at så vidt de selv vet, har de aldri sett og blitt presentert for denne personen. Der man får sporet opp hvem denne personen er, er det ofte komplett umulig å få tak i vedkommende på telefonen.

Vi vet også at det er flere som har et kjent team rundt seg og som kjenner sin primærkontakt. Det er, slik vi er informert, spesielt eldre og andre som er utskrevet fra sykehus med fortsatt behandling ofte slike som krever spesiell teknikk eller tekniske hjelpemidler. Men for den alminnelig skrøpelig eldre, gjelder dette oftest ikke.

Der det finnes en ektefelle eller annen tilstedeværende omsorgsperson, blir disse prøvd til det ytterste. 7. februar i år, skriver en ektemann, Arlld Topdahl. I Stavanger Aftenblad: «Hvor døde må vi være for å få plass på et sykehjem»?

I Aftenposten 12. februar i år skriver en ansatt i hjemmetjeneste i Oslo, Helene Spro: Vil du ha det slik, fru minister? Hun setter fingeren på viktige problemer som nok mange i Norges land opplever – Og setter navn på årsaken til elendigheten: New Public Management. Det har hun helt rett i. Hvor lenge skal kommunens omsorgstjenester, sykehusene og skolene, for å nevne noen, lide under dette systemet!  

Vi utfordrer nå Senior Norges Sentralstyre, stab og ressursgrupper til å legge bredsiden til og gjøre noe med denne saken. I boken Ny Helsepoltikk – Det finnes løsninger utgitt i 2017. redigert av  Bruun Wyller og Haukelien , er det både skremmende erfaringer og gode løsninger å finne.