NOU 2017:3 – Folketrygdens ytelser til etterlatte

Generelle bemerkninger / bakgrunn

Seniorsaken ser at utvalget innenfor sitt mandat har lagt vekt på å utforme etterlatteytelsene i tråd med hovedmålene i pensjonsreformen, herunder støtte opp under arbeidslinjen. Bærekraften i pensjonssystemet er også vektlagt. Den spenning som ligger i folketrygdens formålsparagraf 1-1, når det gjelder forholdet mellom fordeling og økonomisk effektivitet, synes i hovedsak godt balansert.

Seniorsaken er i hovedsak enig i både den situasjonsbeskrivelsen og de forslagene til endringer i etterlatteytelsene som framkommer i utredningen. Siden 1967 har kvinners yrkesdeltagelse økt dramatisk. Dessuten oppløses ekteskap i dag langt oftere enn tidligere. Det er derfor ikke lenger like naturlig å operere med etterlatteytelser som er avledet av tidligere ektefelles inntekt.

Minstepensjonister er i dag gjennom garantipensjon sikret en langt høyere levestandard enn tidligere. Dette gjør det mindre betenkelig over tid å avvikle etterlatteytelser som helt eller delvis er avledet av tidligere ektefelles inntekt. Målet på lengre sikt må være individuell planlegging med opparbeidelse av egne pensjonsrettigheter, både statlige og private. Dette springer ut av arbeidslinjen og fremmer dessuten målet om et bærekraftig pensjonssystem i framtiden, hvor det antas å være prosentvis færre yrkesaktive enn i dag.

Seniorsaken ønsker videre å påpeke at overgangen fra avledede til individuelle rettigheter har et positivt likestillingsaspekt. At hjemmeværende kvinner blir stimulert til arbeid og selvforsørgelse utenfor hjemmet, vil nødvendigvis måtte medføre at mannen i større grad en tidligere vil måtte ta sin del av fellesoppgavene i hjemmet. Særlig i situasjoner hvor mannen har en meget høy inntekt vil det bli mindre attraktivt for kvinner å stå helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Kvinner gis derved et insentiv til egen inntektssikring.

Når det gjelder de foreslåtte avkortnings-, konverterings- og utfasingsregler som er foreslått for gjenlevenderettigheter, vil Seniorsaken for sin del nøye seg med å påpeke at det foreliggende tabellmateriale i utredningen indikerer en relativt sett omsorgsfull omlegging. Dog finner vi grunn til å påpeke at Statistisk sentralbyrå selv gjentatte ganger har påpekt de feilmarginer som ligger i slike statistiske framskrivninger

Konkrete bemerkninger

Når det gjelder ytelser til etterlatte under 67 år, har utvalget i utredningen påpekt en rekke forhold som kunne tilsi at slike ytelser avvikles helt. Når utvalget allikevel har kommet til motsatt resultat, skyldes dette at sysselsettingen blant kvinner fortsatt er lavere enn blant menn. Mange jobber deltid og det er fortsatt ikke full likestilling mellom menn og kvinner. En del er ute av jobb eller jobber deltid på grunn av omsorg for barn. Også framover vil derfor en del etterlatte trenge bistand i en omstillingsperiode for å øke sin arbeidsinnsats. Det framgår av utredningens kapittel 6 at utvalget legger hovedvekt på omstilling til selvforsørgelse. Seniorsaken deler utvalgets drøftelser og konklusjon på dette punkt.

Når det gjelder utformingen av den nye tidsbegrensede omstillingsytelsen for etterlatte under 67 år, har vi et par bemerkninger.

Det er i forslaget åpnet for en forlengelse av de tre første årene etter ektefellens eller samboerens dødsfall med inntil to år dersom man har behov for utdanning eller tiltak for å komme i jobb. Det foreslås å stille et krav om aktivitet i form av arbeidssøking eller nødvendig utdanning med sikte på å komme i arbeid. Vi vil imidlertid advare mot å stille for strenge og kategoriske krav i en slik sammenheng. Den følelsesmessige belastningen ektefellens dødsfall innebærer for den enkelte kan variere fra person til person, avhengig av samlivets varighet og de nærmere omstendigheter rundt dødsfallet. Seniorsaken har erfaring for at gjenlevende i enkelte tilfeller kan bli grepet av en form for handlingslammelse og gå inn i en nærmest apatisk tilstand etter ektefellens bortgang. Denne tilstanden kan være av kortere eller lengre varighet, og behøver ikke inntreffe rett etter dødsfallet.  Når tilstanden inntreffer flere år etter dødsfallet, blir det en medisinsk oppgave å avklare årsaksforholdene og eventuelt anbefale medisinsk behandling. Etter vår oppfatning burde reglene i et slikt tilfelle åpne opp for gjenopptak av ytelsen dersom reglene for øvrig er oppfylt.

Vi er også kjent med tilfeller hvor familieforholdene har vært nærmest patriarkalske, altså tilfeller hvor den avdøde ektemannen har vært familiens overhode og eneforsørger, og som sådan vært alene om å representere familien utad i kontakten med ulike offentlige instanser, bankforbindelser mv.. Flere år etter dødsfallet kan den gjenlevende i et slikt tilfelle ha stor nok utfordring med å fungere sosialt i samfunnet, og etter omstendighetene kan det virke vel strengt å stille for store krav til aktivitet i form av jobbsøk eller nødvendig utdanning med sikte på å komme i jobb for å forlenge de tre første årene med inntil to år.

Seniorsakens andre konkrete innvending knytter seg til forslaget om at etterlatteytelsene på nærmere bestemte vilkår skal kunne løpe fram til fylte 67 år for personer som er født i 1960 eller tidligere. Vi frykter at det også i framtiden kan bli vanskelig for personer som er i 60-årene å få innpass i arbeidslivet. Selv etter at forbudet mot aldersdiskriminering ble tatt inn i arbeidsmiljøloven, har vi sett en klar tendens til favorisering av yngre og utstøting av eldre arbeidstakere fra arbeidslivet. Videre framgår det av figur 6.16 over størrelsen på etterlatteytelser til personer under 67 år, at de budsjetterte kostnadene for staten vil bli relativt beskjedne selv om man også i framtiden lar etterlatte 60-åringer få beholde ytelsen fram til vedkommende fyller 67 år.

Avsluttende bemerkninger

Pensjon, også etterlattepensjon, dreier seg om økonomisk langtidsplanlegging. Ordningen bør være robust og framtidsrettet, og dessuten forutsigbar og pålitelig for brukerne. Som påpekt i utredningens kapittel. 11, må det derfor utarbeides tydelig informasjon om reformen for et bredt publikum, da det kan ha betydning for hvordan personer innretter seg og planlegger framtiden. Mobilisering av arbeidslivets organisasjoner, bedrifter og statlige etater til informasjons- og påvirkningsarbeid står her etter Seniorsakens oppfatning sentralt.

Kravet til at ordningen med endret etterlattepensjon i folketrygden bør ha en brukervennlig og forsvarlig forvaltning, synes godt ivaretatt av utvalget. Det vises til utredningens kapittel 11, hvor det er signalisert en betydelig økonomisk og administrativ «opprustning» i forbindelse med reformen. I denne sammenheng vil vi imidlertid minne om det særlige behov for veiledning, tilrettelegging og oppfølgning som eldre mennesker ofte kan ha i en digitalisert verden.

Oslo den 15.mai 2017

Asbjørn Lauvstad

Viggo Guddahl