92-åring fikk beskjed om å bytte bolig

92-åring fikk beskjed om å bytte bolig

En dame 92 år som aldri har mottatt noe hjelp fra hjemmetjenesten opplevde at hun ikke klarte å bo hjemme lenger. Hun kunne ikke komme på toalettet eller sove i egen seng. Begge deler lå en etasje opp. Hun satt i stolen sin og var redd for å reise seg og falle. Frykten var ikke ubegrunnet: hun hadde falt før, men nå slo hun hull i hodet og ble liggende til familien kom innom for å se til henne. Fastlegen la henne inn på Diakonhjemmet, men det var så langt han kunne hjelpe. Fastleger kan bare legge sine pasienter inn på sykehus ikke sykehjem. Så da hun var ferdigbehandlet på sykehuset, noe man blir veldig, raskt i disse dager, skulle hun sendes hjem!

Og siden hun aldri hadde benyttet bydelens omsorgstjenester, som hjemmehjelp og hjemmesykepleie, mente man at hun først måtte prøve dette før andre tiltak ble iverksatt!

Vi ga familien råd og oppmuntring underveis, og tok også kontakt med de som skulle være ansvarlige.

Både hun og familien var helt fortvilet. Hun fikk noen dager på korttidsplass for rehabilitering på Ullerntunet. Rehabilitering! Hun fikk beskjed om at hun måtte ut etter et par dager da andre skulle inn. Det var en fysioterapeut som informerte henne om dette i forbifarten. Hun fikk tilbud om en trygghetsplass på Majorstua sykehjem i tre uker. Så også dette var en kortvarig løsning. Vi gikk gjennom kommunens oversikt over plasser på sykehjem, men det var ikke et argument bydelen vektla. Hun måtte reise hjem og søke derfra. Vi ringte fungerende bydelsdirektør i Vestre Aker for å få råd om hva det var mulig å gjøre for å skape trygghet rundt den gamle damen.

Svaret fra direktøren var at det var opp til hver enkelt å sørge for å bo i et hjem tilpasset deres livssituasjon. Jeg trodde ikke det jeg hørte! Var problemet vårt medlem hadde at hun ikke hadde flyttet fra hjemmet sitt i god tid før hun ble gammel? Når bør man begynne å flytte rundt? Å legge ansvaret for hjelpebehov over på damen bosituasjon og ikke livssituasjon er helt hårreisende. I samråd med familien kom det klart frem at den 92 år gamle damen ikke hørte hjemme på sykehjem. Hun er selvfølgelig litt glemsom, men har ikke demens slik veldig mange sykehjemspasienter har. Saken fikk heldigvis en lykkelig slutt. Hun har flyttet i omsorgsleilighet med døgntilbud der hun stortrives og føler seg trygg.

Å kunne hjelpe og gi råd til enkeltpersoner er en av de viktigste oppgavene Seniorsaken gjør.