Stopp alderismen!

Av Odd Grann, leder i Eldrerådet i Oslo

Den gamle greske vismann og legekunstens far, Hippokrates, sa i sin tid:

– Du blir det du tenker. Dagens vitenskapsmenn, som kan mye om mennesket, vil kunne underskrive på at dette er like riktig i dag som den gang. Tenker du at det er fælt å bli gammel, så blir det fort det. Tenker du at dette fikser jeg, så gjør du som regel det.

I boken «Det nye livet – alt før 50 er bare oppvarming» skrev Seniorsakens stamfar, Rolv Wesenlund, at høyere levealder, bedre helse og økt livslyst betyr at nordmenn betrakter 50+ som mulighetenes livsavsnitt – seniorrunden som skal fungere som livets æresrunde, der nye muligheter for et annerledes liv er mangfoldige.

Vi blir stadig eldre, men yngre i sjel og sinn. Men vi pensjoneres tidligere og tidligere. Vi førpensjoneres eller fjernes fra yrkeslivet, og alt vi kunne bidratt med i form av viten og livserfaring fra vår levetid går tapt. Wesenlunds bok ble skrevet som en advarsel mot tidens tendens til å ekskludere den mest sakkyndige aldersgruppen – 50+ fra utøvende yrkespraksis og deltakelse i samfunnet.

Gjennom mitt nesten livslange vennskap med Rolv fikk vi mange muligheter til å utdype temaet vi i dag kaller aldersime. Et tema som har vært en av våre fanesaker i alle årene etter Seniorsakens start.

Datostempler seg selv

Det er den nevnte utestengelse fra et aktivt liv, med alder som unnskyldning, som er kjernen i begrepet alderisme. Det er noe annet, og alvorligere enn diskriminering på grunn av alder, først og fremst fordi så mange eldre selv praktiserer alderisme.
Det gjør de når de sier: «Nei, jeg er for gammel» – «Nei, gamle folk kan ikke lære sånne nymotens greier» – «dere får spørre yngre mennesker om sånne ting» «vi eldre trenger ro og hvile, så ikke mas på oss» osv.

Dette er helt feil innstilling!  For det første er ingen for gammel til å lære, de bare tror det selv. Hjernen fungerer som den skal livet ut, bare den får mulighet til det ved å bli brukt.  Å si noe annet er alderisme!

Fra ord til holdning

Dette nye ordet, alderisme, – er en betegnelse på den stereoptype, og ofte negative oppfatningen av eldre som uttrykkes i språk, media og humor. Slår man opp ordet gammel i en norsk synonymordbok, står det forklart med: avfeldig, mett av dager, utlevd, avlagt, fordums, gått ut på dato, forgangen, antikk, mosegrodd osv.

Ord skaper holdninger – og negative holdninger fører til stereoptype oppfatninger som ikke kan feies bort. Mange, særlig yngre, syns mye om de eldre – ofte basert på antagelser om redusert fysisk eller psykisk funksjonsnivå. De betrakter fort eldre som «impotente og inkompetente». Dette er en nedgradering av eldre, oftest uten rot i virkeligheten, men det skaper holdninger som er skadelige.

Må tenke nytt

Eldrerådet, som er rådgivende organ for eldrepolitikk, mener vi bør ha langt større fokus på frisk alderdom for å gjøre en kraftinnsats for å bevare og styrke eldres helse og livskvalitet. Det dreier seg om å legge forholdene til rette for hverdagsmestring – det motsatte av alderisme, fordi her er det de eldre selv som blir engasjert.

Det er nødvendig med nytenkning hos politikere og byråkrater slik at de endrer sin holdning til alderdom – fra at det bare handler om pleie og omsorg for å vedlikeholde – til å legge til rette for at folk i langt større grad klarer seg selv. Egenmestring er stikkordet.

Dagens eldre er friskere, sprekere og rikere enn noen gang, og langt de fleste eldre er i stand til å mestre sin egen hverdag. Under ti prosent av de eldre er syke og omsorgstrengende – og politikernes oppgave må være at det blir enda færre. De over 90 prosent som mestrer sin egen hverdag, må til gjengjeld bli flere, ved at det legges til rette for at de kan bli boende hjemme.

Feilslått medlidenhet

Det kommer også, tidvis forslag som jeg kaller «slå-ihjel-tiden»- tiltak. Det er gjort i beste – men misforståtte mening , det er en slags praktisk snillisme, ”vi må jo gi de gamle noe å holde på med”. Dette er ren alderisme!

Det er helsemessig betenkelig å tilby godt voksne tiltak som ikke krever noe av dem, hverken fysisk eller mentalt. Det forringer fort menneskeverdet når du ikke utfordrer kreftene i deg selv, samtidig som det er samfunnsøkonomisk sløseri ikke å anvende de betydelige ressurser og kunnskaper som eldre mennesker besitter.  Alle har godt av å få utfordringer, både for kropp og sjel, slik at vi videreutvikler oss som gagns menneske, uansett alder.

Eldre mennesker er ikke en belastning for samfunnet, de er en ressurs – men de slutter fort å være det hvis denne ”synes-synd-på dem- og synes-synd på-seg-selv-virksomheten” får fortsette uten at vi, eldre og yngre, sier ifra.

Denne saken er også publisert på seniorportalen.no under juss og økonomi.