Løfter og realiteter

Innlegg i Harstad Tidende 8.oktober 2015.

Det nyvalgte kommunestyrets utfordringer

I kommunevalgkampen var eldreomsorg et tema. Unisont fra alle partier lød budskapet: ”Vi skal sørge for en verdig og kvalitetssikret eldreomsorg i kommunen!” Og løftene var fagre, selv om man voktet seg vel for å bringe Verdighetsgarantiens implikasjoner på banen. Men den er jo allerede gitt, og i all vår glemsomhet vil vi huske den – hører dere det, politikere? Høstens store utfordring møter dere allerede gjennom Kommunebudsjettet 2016 som vil legge knallharde rammer for kommunale ytelser neste år. Ganske umiddelbart vil dere måtte finne rom for litt av det dere har lovet. La meg bare få antyde noen utfordringer utover de konkrete ”hjertesaker” som er ordfestet i valgprogrammene:

  • Tilstrekkelig bemanning på sykehjem så man unngår at UNN Harstad (Harstad sykehus) må ta imot under- eller feilernærte klienter fra sykehjem. Påkrevd kvalitetsheving når det gjelder kosthold må gjennomføres omgående.
  • Å kunne tilby institusjonsbeboere tilnærmet normal døgnrytme skal være et minstemål i sykehjemmets servicetilbud.
  • Bemanningen må åpne for adekvat medmenneskelig kontakt mellom klient og personale.
  • Aktivitetstilbud som bidrar til stimulering/ bruk av klientens egne ressurser og muligheter, må snarest bli igangsatt. Samhandlingsreformen forutsetter nødvendige kommunale tilbud om rehabilitering etter sykehusbehandling. Dette vil bety at det er tilgang på ergo- og fysioterapeutiske tjenester ved institusjonene så vel som i hjemmetjenesten. Behovet for arbeidsterapeuter er også åpenbart, – det fins ingen kommunalt ansatte i dag.
  • Sikre at hjemmeboende klienter får tilbud tilsvarende beboere på sykehjem.
  • Når det gjelder tilbud om fysio- og ergoterapeutisk oppfølging, er situasjonen i Harstad reelt sett prekær for eldre mennesker. Lokalsamfunnet omfatter en befolkning på rundt 25 000, sykehjemmene er fullt belagte, og et stort antall eldre hjelpetrengende er hjemmeboende. De sistnevnte ytes hjelp via hjemmesykepleie og hjemmehjelp, en service som nok en gang møtes med krav om effektivisering/personellreduksjon.

Uansett hvor belærende det kan virke, tillat meg å bruke teskje: Budsjettvedtak bestemmer handlingsrommet for hele neste år. Det er gjennom budsjettarbeidet man må finne plass for nye tiltak, plass for styrking av prioriterte sektorer.

I dag har kommunen hjemlet 200% (fordelt på 4 stillinger) for fysioterapi øremerket hjemmebasert tjeneste. Denne omfatter ikke alene eldre, men også en stadig voksende gruppe yngre pasienter/klienter. Av kommunale institusjoner er det bare Helsehuset som er tildelt 150% fordelt på 2 stillinger, og Knorrebakken som har 50%. Man fristes til å etterlyse hvilke politiske organer som har avstemt behov og tilbud på dette feltet og sammenholdt ytelsene med Verdighetsgarantiens entydige løfter om livskvalitet også i alderdommen. Ikke som et uklart framtidshåp, men som nåtids realitet.

Enn verre er situasjonen når det gjelder ergoterapi. For hjemmebaserte tjenester har kommunen bevilget 280% fordelt på tre stillinger, helsehuset er tildelt 150% fordelt på 2 stillingshjemler. Det er det hele som kommunen kan tilby i en tid hvor skjelett-/ muskellidelser er blitt av de store samfunnsutfordringer. Eldre opplever ofte en dramatisk reduksjon i bevegelighet på grunn av ”tilstivning” og smerter i ledd og muskler. Den kommunale eldreomsorgen kan ikke overse dette og hevde at denne utfordringen er noe et gammelt menneske får ordne med selv. Det skulle ikke være nødvendig å be kommunestyrerepresentantene om nok en gang å lese langsomt gjennom Verdighetsgarantien.

Det saken dreier seg om, er ikke spørsmål om omdømme, for det må selvsagt vike for økonomisk nødvendighet, men om helt grunnleggende verdier i et demokrati. På individplan er løftebrudd noe sjofelt, på det politiske nivå avslører det manipulatoren som er så tykkhudet at han står oppreist uten ryggrad. Helt enkelt, om enn aldri så pompøst sagt, svik i det store format river i filler den helt nødvendige samfunnstillit som et demokratisk fellesskap må bygge på.

Politikerforakt er et samfunnsmessig kreftvirus – ødeleggende!

Sigurd Stenersen
Styremedlem i Seniorsaken Harstad