Romerikets Blad 10. juni
Anna Marie Vereide, leder/ Seniorsaken Skedsmo.
Både som person og som leder i Seniorsaken Skedsmo har jeg har over flere år fulgt Maria Hellum og sett hennes bekymring og arbeid for å sikre god pleie av sin mor, Francisca Larsen.
Erfaringene hun har med ledelse og rutiner på institusjonen må få konsekvenser.Maria Hellum dokumenterer med notater og bilder.
Feilmedisinering, mangelfull sårbehandling, dårlig oppfølging av personlig hygiene, dehydrering og utilstrekkelig næring. Noe bekreftes av eksterne leger. Datteren måtte selv tilkalle legevakten. Dette førte til øyeblikkelig innleggelse på A-hus og raskt operasjon.
Kritikk møtes av nedverdigende behandling
Datteren har opplevd nedverdigende behandling fra ledelsen, både av moren og henne som pårørende. Spørsmål om omsorg og pleie ble ikke besvart på god måte. Hun har følt at bekymringer er oversett.
Slik har Hellum mistet all tillit til lederne både på institusjons- og kommunenivå.
Francisca Larsen har i to år hatt opphold utenfor Skedsmo. Hun ble tilbakeført i desember. Sammenligning av disse to institusjonsoppholdene er ikke flatterende for Skedsmo.
Hvorfor blir enkelte pårørende oppfattet som vanskelige?
Hva har de gjort som gjør at de oppfattes slik?
Brøden deres er å stille spørsmål om behandling og pleie.
Generelt, når pårørende stiller spørsmål – besvares disse med respekt og forståelse?
Tør man å gi noen beklagelse og vise forståelse for bekymring?
Dialog skapes ikke når den ene part stiller seg i forsvarsposisjon.
Ulike perspektiv
Den profesjonelles og den pårørendes ståsted er emosjonelt vidt forskjellige. De pårørende bærer hele den følelsesmessige byrden, og er helt prisgitt fagpersonenes håndteringsevne. Pårørende må kunne dokumentere opplevelsene for å bli trodd, uten å ha et egnet redskap.
Institusjonen kan dokumentere ved å vise til skjemaer og rutiner som lister for utdelt medisin, notater for utført pleie, ernæring og så videre.
Hva grubler de pårørende på? De har et mylder av spørsmål.
Foruten den fysiske håndteringen er verdigheten og tryggheten noe alle tenker på. Ingen, verken institusjonsansvarlige, ledere i omsorgsetaten, kommunens tilsynsorganer eller pårørende, vil godta behandlingen mor her har fått!
Hvordan kan man si at behandlingen har vært tilfredsstillende?
Sideordnede ansatte tør dessverre ikke si ifra.
Overordnet ansvarlige i kommunen peker ofte på få klager og at Skedsmo har godt renommé. Det stemmer sikkert.
Men hvor mange pårørende har ressurser til å klage?
De er utslitte. De gir opp.
Statistikken man støtter seg til er papir, ikke mennesker!
Lege og leder for Seniorsakens ressursgruppe for Helse og omsorg, Thomas Bøhmer, er også engasjert i denne tragiske saken.
