Argumentene for å beholde formuesskatten er ofte at den er nødvendig for at de superrike skal betale skatt, slik at vi skal unngå nullskatteytere og øke skattegrunnlaget. Men statens inntekter fra formuesskatt betales ikke av de superrike, men av landets pensjonister – folk som har betalt ned boligen, eller på annen måte har lagt seg opp midler til alderdommen.
Det store flertall som betaler formuesskatt er helt alminnelige mennesker, godt over 60 år, med nettoformuer på under 4 millioner kroner. Av de bortimot 657000 personene som betalte formueskatt i 2012 hadde flertallet nettoformuer godt under 2 millioner kroner.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at blant alle som betalte formueskatt var 219000 mellom 55 og 66 år, 185000 var mellom 67 og 79 år og 102000 personer over 80 år! Dermed er det klart at formueskatt er en skatt rettet mot seniorer og pensjonister.
Aldersgruppen som i 2011 hadde den høyeste formuen var ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå, mellom 65-69 år. Nettoformuen i disse husholdningene var på 3,1 millioner kroner. Dette er mennesker som har nedbetalt boligen, spart og ofte mottatt arv. Boligen var deres viktigste formuesobjekt, og bare 27 prosent av formuen var bankinnskudd, aksjer eller verdipapirer.
Formuesskatten oppleves som urettferdig fordi den er en skatt på midler som allerede er beskattet. Den rammer også skjevt. Pensjonister vil ha store deler av sin formue i rentebærende bankkonti eller annen finansformue ettersom de delvis lever på oppspart kapital, som er selve poenget med pensjonssparing. Dermed må de også betale skatt på renteinntekten. La oss anta at avkastningen på kapitalen er 3 prosent og at avkastningen skattlegges med 27 prosent. Inntektsskatten vil da utgjøre nærmere én prosent av kapitalbeholdningen. Den kommer i tillegg til formueskatten. Tar man inflasjonen i betraktning, vil sparingen være negativ! Er formuen helt eller delvis bundet i aksjer eller eiendom vil skatten måtte betales av andre inntekter, i praksis av pensjonsinntekten. Skattyteren risikerer dermed å oppleve likviditetsproblemer.
Når politikerne hevder at formuesskatten er nødvendig for å ”ta de superrike” og for å sikre større økonomisk likhet i samfunnet, operer de i urent farvann. 97 prosent av de som rammes er nemlig ikke ”superrike”. Omfordelingseffekten av formuesskatten består i en omfordeling fra den gjeldfrie delen av middelklassen til de som fortsatt har boliggjeld. I praksis en omfordeling mellom yngre mennesker og deres foreldre.
