Av Elsa Kristiansen og Aud.K. Knudsen, Seniorsaken Rogaland
(Stavanger Aftenblad)
Det sier direktøren for levekår i Stavanger i sin hilsen til personell, pasienter og pårørende på sykehjemmene i Stavanger! Noen grunner: tempoet på utskrivninger fra sykehuset er større enn før. Det samme gjelder behovet for medisinsk behandling og oppfølging hos de pasientene som utskrives til kommunens tjenester. Det har vel kommunen, og ikke minst levekårsdirektøren visst, i alle fall fra 2012!? Vi er kjent med at stortingsmeldingen som omhandler den såkalte Samhandlingsreformen, og som har ført til mange av de problemene som kommunen står over for, i klartekst sier at alle nye oppgaver som overføres til kommunene i forbindelse med Samhandlingsreformen skal fullfinansieres (St.melding 47, 2008-09.)
Da lurer vi på: Er det Stavanger kommune som ikke har budsjettert tilstrekkelig for de nye oppgavene, eller er det staten som ikke holder sine løfter om full-finansiering? Det skulle vi gjerne hatt svar på.
Levekårsdirektøren har tre tiltak for å redde situasjonen:
- Gjøre om 20 korttidsplassene til 2-ukers-opphold. Det kan vel tenkes at det er et spørsmål om hva de pasientene som får dette tilbudet, får igjen for det.
- Mellomledere på sykehjem skal få tilbud om kompetanseheving på ledelse. Hva slags kompetanse? I følge New Public Management som praktiseres i Stavanger så vidt vi vet, fokuserer slike kurs på budsjettkontroll – og bare budsjettkontroll. Det vi trenger er styrket kompetanse på hvordan greie å manøvrere i travle avdelinger for å få små ressurser brukt til beste for pasienter og pårørende. For eksempel, hvordan organisere slik at de best utdannede arbeider med pasienter og pårørende og ikke med registreringer, tall og rapporter? Hva er det som stjeler tid og krefter i dag? Det er å håpe at dere styrende nå tar de ansatte på alle nivå i avdelingene der pasientene befinner seg, med på råd. De vet hvor skoen trykker. Hvis det skjer, kan vi kanskje håpe på noen smarte løsninger?
- Her foreslår levekårsdirektøren å få etablert brukerråd. Vi håper det menes bruker- og pårørenderåd. Det støttes fullt ut, gitt at brukere/pårørende ikke blir i mindretall, og dermed blir for svake i forhold til institusjonens representanter. Kanskje trengs en utenforstående person i slike utvalg, et slags «brukerombud» til støtte for brukerrepresentantene? Vi hører for ofte at pårørende ikke tør si noe. Hvorfor ?
Vi er også overbevist om at flere kunne bodd godt og tilfredse hjemme hvis de hadde hatt sykepleiere og annet personell rundt seg som de etter hvert kjenner og som kjenner dem og familien, enn når det, som nå, oftest kommer inn en ny person nesten hver dag. Det kan det vanskelig bli trygghet av og kvalitet av…
