Av Dag Bredal, rådgiver i Seniorsaken
Argumentene for å beholde formuesskatten er ofte at den er nødvendig for at de superrike skal betale skatt, slik at vi skal unngå nullskatteytere og øke skattegrunnlaget. Men statens inntekter fra formuesskatt betales ikke av de superrike, men av landets pensjonister – folk som har betalt ned boligen, eller på annen måte har lagt seg opp midler til alderdommen.
Det store flertall som betaler formuesskatt er helt alminnelige mennesker, godt over 60 år, med nettoformuer på under 4 millioner kroner. Av de bortimot 657 000 personene som betalte formueskatt i 2012 hadde 97 prosent formuer på under 10 millioner kroner. Flertallet hadde nettoformuer godt under 2 millioner kroner.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at blant de som betalte formueskatt var 219 000 mellom 55 og 66 år, 185 000 var mellom 67 og 79 år og 102 000 personer over 80 år! Dermed er det klart at formueskatt er en skatt rettet mot seniorer og pensjonister.
Aldersgruppen som (i 2011) hadde den høyeste formuen var i følge tall fra Statistisk Sentralbyrå, mellom 65-69 år (i denne statistikken er ligningsverdi erstattet med antatt markedsverdi). Nettoformuen i disse husholdningene var på 3,1 millioner kroner. Dette er mennesker som har nedbetalt boligen og ofte har mottatt arv. Også i husholdninger der hovedinntektstageren var i 70-årene, var medianverdien av formuen på over 2 millioner kroner. Bolig var viktigste formuesobjekt. To tredjedeler av husholdningenes bruttoformue var boligformue. Bare 27 prosent av formuen var bankinnskudd, aksjer og verdipapirer.
Formuesskatten oppleves som urettferdig fordi den er en skatt på midler som allerede er beskattet. Den rammer også skjevt. Pensjonister vil ha store deler av sin formue i rentebærende bankkonti ettersom de delvis lever på oppspart kapital, som er selve poenget med pensjonssparing. Dermed må de også betale skatt på renteinntekten. La oss anta at avkastningen på kapitalen er 3 prosent og at avkastningen skattlegges med 27 prosent. Inntektsskatten vil da utgjøre nærmere én prosent av kapitalbeholdningen. Den kommer i tillegg til formueskatten på 1 prosent. Tar man inflasjonen i betraktning, vil sparingen være negativ! Er formuen helt eller delvis bundet i aksjer eller eiendom vil skatten måtte betales av andre inntekter, i praksis pensjonsinntekt. Skattyteren risikerer dermed å oppleve likviditetsproblemer.
Når politikerne hevder at formuesskatten er nødvendig for å ”ta de superrike” og for å sikre større økonomisk likhet i samfunnet, operer de i urent farvann. 97 prosent av de som rammes er ikke ”superrike”. Den utjevningen som skjer er ikke mellom de rike og de fattige, men mellom generasjoner. Omfordelingseffekten av formuesskatten består i en omfordeling fra den gjeldfrie delen av middelklassen til de som fortsatt har boliggjeld. I praksis en omfordeling mellom yngre mennesker og deres foreldre.
Kontakt
Christin Engelstad, informasjonssjef i Seniorsaken mob: 905 97 554 eller rådgiver Dag Bredal mob: 924 11 868.
