Til Arbeids- og sosialdepartementet,
Seniorsaken er opptatt av at pensjonistenes økonomiske kår skal opprettholdes over tid. Da pensjonsforliket ble inngått i Stortinget, var et av forslagene at de offentlige pensjonene skulle reguleres med gjennomsnittet av lønns- og prisvekst. For å slippe en krevende beregning av pris- og lønnsvekst hvert år ble det bestemt at de offentlige pensjonene skulle underreguleres med 0,75 % sammenlignet med lønnsveksten. Det ble nemlig antatt at fremtidig reallønnsvekst skulle bli ca. 1,5 % årlig.
I dagens situasjon er reallønnsveksten langt mindre enn det som ble stipulert ved forliket. I revidert nasjonalbudsjett er det for 2014 stipulert en lønnsvekst på 3,3 % og en vekst i konsumprisen på 2,5 % Det gir en reallønnsvekst på 0,8 % og en økt kjøpekraft for pensjonistene på 0,05 %. Med de gjeldende økonomiske prognosene for de kommende årene er det god grunn til å frykte at pensjonistene ikke vil få økning i kjøpekraft, heller få en redusert kjøpekraft. Dette er bekymringsfullt for Seniorsakens medlemmer som reagerer sterkt på utviklingen.
Reduksjonen av pensjonene er på kort sikt ikke veldig følsom for den enkelte, men over en periode på 15 – 20 år vil den akkumulerte reduksjonen gjøre at pensjonistene får en vesentlig svekket økonomi. Det er også på et tidspunkt som de eldre trenger mye hjelp og støtte for å kunne få en levelig hverdag. De fleste – også Seniorsaken – er enige i at eldre skal kunne bo i sitt eget hjem så lenge som over hodet mulig. Da er det nødvendig at den enkelte senioren har en økonomi som gjør det mulig å skaffe seg nødvendige tjenester. Hvis vedkommende ikke har det, veltes det økonomiske ansvaret over enten på pårørende eller på kommunene.
Seniorsaken har over tid reagert på myndighetenes bruk av statistisk materiale, når det gjelder pensjonistenes økonomiske utvikling. Vi er klar over at pensjonistene de seneste årene gjennomsnittlig har økt sin kjøpekraft mer enn lønnsmottakerne har gjort. Det skyldes i hovedsak to ting. For det første ble folketrygden innført 1967 med mulighet for arbeidstakere til å tjene opp tilleggspensjon. For det andre er kvinnenes deltakelse i arbeidslivet siden 1970-årene gjort at også de opptjener pensjonspoeng. Dette gjør at antallet minstepensjonister blir kraftig redusert og erstattes av pensjonister med opptjent tilleggspensjon. Både folketrygden og kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet har vært en nødvendig og ønsket samfunnsmessig utvikling. Den enkelte pensjonist har ikke økt sin kjøpekraft i takt med de yrkesaktive.
