Kronikk i Romerikes Blad 1. oktober, av Anna Marie Vereide, leder Seniorsaken Skedsmo.
Men hvor er det blitt av førsteparolen, eldreomsorgen? Vi hører ikke mer om den.Nå er det helt andre realiteter som dundrer frem. De er absolutt ikke overraskende, de var der før valget!
Hvorfor skal vi narres og hvorfor lar vi oss fortsatt narre? Realiteten er at de mange, store løfter i praksis ikke kan innfris! Så lenge den erkjennelsen ikke er til stede, kalles det realitetssvikt. Da bør det ikke lokkes med løsninger som ingen kan innfri.
Jeg tenker ofte: hvem er det som blir politikere? Jo, det er vanlige, flinke folk som ønsker å utrette et viktig samfunnsmessig arbeid. Men så skjer det noe underveis. Blir ambisjonene på egne og velgermassens vegne for store? Hva gjør mulighetene for makt med den enkelte?
Noen av utfordringene de nærmeste tiårene er vanskelige å forestille seg gode løsninger på. I 2040 vil det være så mange omsorgstrengende over 80 år, at alle som tar høyere utdanning og arbeidssøkende innvandrere må gå rett over i omsorgsyrker hvis vi skal opprettholde dagens nivå.
Da må vi tenke annerledes enn i dag.
Ressursene hos eldre må benyttes. Hvor mange eldre søker ikke jobb etter pensjonering, gang på gang, uten hell? De er fullt arbeidsdyktige og har enorm erfaring og livsvisdom. Jeg har møtt en for lengst pensjonert kirurg. Han fortsatte innenfor fagområdet sitt, men han stod ikke ved operasjonsbordet lenger! Slike folk finnes på andre områder og.
Hvor mye kunnskap, glede og positiv utvikling av menneskesynet kunne ikke pensjonister gi i skolemiljøer? De kunne ansettes som assistenter med tid til å se den enkelte elev. Noen ville faktisk like å delta slik bare av pur glede og iver! Skolen er og kulturformidler!
Bruk den folkelige, iboende kulturen!
Da må det ikke bare avhenge av den enkelte rektor og lærerstab, men hele samfunnsstrukturen må anrettes på annen måte enn i dag. Det finnes så mye ubrukt kapasitet.
Et annet område som tvinger seg frem er alternative boformer for eldre. Aldringsprosessen skjer ikke over natta. Den skjer gradvis. Alle vet det. Hva kan vi gjøre for å beholde vitalitet og selvhjulpenhet lengst mulig?
Et bofellesskap der man kjenner hverandre og kan gi hverandre trygghet trengs i stor grad. Bofellesskap utsetter pleiebehovet i flere år.
Slike bofellesskap er godt i gang i enkelte kommuner. I Skedsmo har vi en sped begynnelse med DES-klubbens boliger på Husebyjordet. Men det må mye mer til, og det haster faktisk. Eidsvoll har sitt Doyèn og Rælingen er i gang med å bygge alternativt for eldre. Skedsmo vokser kolossalt. Er tilretteleggingen god for alle innbyggerne, uansett alder? Vi er også over alderen der barnehageplass eller tomt til barnehage er påkrevd.
Vi vil være en ressurs, ikke en byrde!
Innlegget ble skrevet før avtalen mellom de borgerlige partiene ble underskrevet. I avtalens pkt 4 i har valgløftene om lovfestet rett til sykehjemsplass blitt til løfter om utredning med sikte på gjennomføring av lovfestet rett til heldøgnspleie og omsorg. Red.anm.
