Benskjørhet er en underdiagnostisert sykdom!

Til tross for at benskjørhet er så vanlig her i landet, er sykdommen kraftig underdiagnostisert. Få blir undersøkt for benskjørhet selv etter at de har hatt et brudd og er behandlet for dette. Legene diagnostiserer benskjørhet ved å måle tettheten i benet. Bentetthet er det viktigste parametret når de bedømmer risikoen for fremtidige brudd. Bentettheten måles ved hjelp av en lavdosert røntgenbestråling av rygg, hofte eller hånden. Hvis målingen avslører lave bentetthetsverdier, diagnostiseres man som benskjør. Samtidig undersøkes det om ytterligere og forsterkende risikofaktorer forekommer.

For å rette opp problemet med underdiagnostisering av benskjørhet argumenteres det i flere land for å gjennomføre allmenne helsekontroller – på engelsk kalt screening. I USA anbefaler helsemyndighetene at alle kvinner over 65 år lar seg teste for bentetthet. I Sør-Korea tilbys alle 66-åringer slike undersøkelser.  Det pågår også i Skandinavia forsøk der de allmenne helsekontrollene knyttet til mammografi utvides til også å omfatte måling av bentetthet.

Virkningen av sykdommen

Benskjørhet gir ingen symptomer. Problemet oppdages først når det oppstår et brudd, gjerne forårsaket av et fall. Ettersom benskjørhet utvikles langsomt er det viktig å handle preventivt. Tiltak for å styrke benstrukturen har størst effekt når man begynner tidlig, det vil si før man får det første bruddet. Hvorfor visse individer rammes hardere enn andre er ukjent, men rammes du av benskjørhet involverer det hele skjelettet. De fleste bruddene oppstår i håndledd, rygg og hofter. Hoftefrakturer anses som de alvorligste ettersom 7 av 10 som rammes får problemer med å klare seg i dagliglivet etter bruddet. Dessuten dør opptil en femtedel innen ett år etter bruddet.