OSLO. Den danske sykepleieren Thyra Frank har gitt ordet ”omsorg” en helt ny dimensjon. Sylvi Listhaug, byråd for helse- og omsorg i Oslo, vil kopiere danskene.
Bestyrerinnen ved Lotte pleiehjem i Fredriksberg trollbandt definitivt sitt publikum da hun forleden deltok på et såkalt kick-off for sykehjemsetaten i Oslo. Hovedstadens byråd for velferd og sosiale tjenester, Sylvi Listhaug (FrP), ønsker seg en ny organisering for bedre kvalitet og større valgfrihet i tjenesten. Og fremtidsrettede og engasjerte Sylvi Listhaug kunne knapt fått en bedre inspirasjonskilde enn Thyra Frank!
– Vi som arbeider med mennesker, som ikke klarer seg selv, må behandle dem med respekt og ydmykhet. Vi har ingen rett til å komme og fortelle dem hva de skal gjøre og ikke gjøre, og vi må forstå vår makt. Det er faktisk slik at vi kan påvirke om de vi arbeider for skal ha en god eller dårlig dag, innledet Thyra retorisk.
Ingen må forledes til å tro at Lotte Pleiehjem er et helt vanlig syke- og aldershjem. Det er det så visst ikke, for Thyra har snudd opp-ned på det meste. Hun har ingen stor stjerne hos paragrafrytterne i byråkratiet, for Thyra Frank er mye mer opptatt av å yte pleie og omsorg – enn å bruke arbeidstiden på formaliteter og papirarbeid.
Kopierer andre
– En dag kom min kjære soussjef Anne Marie hylende med et brev fra en høyere embetsmann, som etterlyste en såkalt ”arbeidsplassvurdering” fra vårt pleiehjem. Dette handlet om siste purring, og Anne Marie var forskrekket. Jeg ba soussjefen roe seg helt ned, og jeg ringte min kollega Bjarne ved et pleiehjem på Jylland. Han har orden i papirene, og hadde selvsagt en ”arbeidsplassvurdering” ved sitt hjem. Bjarne hadde satt seks medarbeidere til å arbeide med denne vurderingen i tre måneder!! Jeg fikk Bjarnes kopi, og vi brukte tre timer til å skrive den av. Så sendte vi kopien til embetsmannen i København, og alle var lykkelige og glade, smiler Thyra Frank.
Lotte Pleiehjem holder hus i en gammel 5-etasjes trebygning utenfor den danske hovedstad. Bygget fra 1898 er slett ikke oppført ut fra dagens strenge krav til verken syke- eller aldershjem, men det blåser Thyra i. Tilsvarende likegyldig er hun i forhold til de mange autoriteter som stadig kommer på besøk.
– En gang fikk vi besøk av to kvinner fra kontrollverket. De hadde nesene høyt til værs, mens munnene deres pekte rett ned og de kom for å sjekke medisinskapet vårt. De fant til slutt en ren vitaminpille som lå i en av doseringseskene, og først da smilte kvinnene bredt. Endelig hadde de funnet noe å ta oss for, og jeg gratulerte kontrollørene med det, sier Thyra Frank, som har fått fjernet alle sovemedisiner fra Lotte.
Sur grinebiter sparket
Rødvin, portvin og Baileys går det derimot tilsvarende mye av, for Thyra Frank gir det beboerne vil ha. Det er ganske annerledes fra forholdene som møtte henne da Thyra kom til Lotte for snart 19 år siden.
– Jeg sa ja til jobben, og tenkte å bli i et drøyt halvår. Det første som slo meg var: Er det her jeg ønsker at mor og far skal tilbringe sine siste leveår. Det var det bestemt ikke. Jeg ville få til et pleiehjem slik jeg ønsket at mine foreldre ville ha det, og nå bor mor hos oss. Og det skal være et hjem – ingen institusjon eller servicesenter med hver sin komfyr som de eldre likevel aldri får bruke – fordi man frykter en brann, sier Frank, som har avskaffet uniformene ved pleiehjemmet.
– Vi samlet dem sammen, laget et stort bål i hagen og feiret begivenheten med en stor fest. Akkurat slik vi gjorde St.Hansaften det første året jeg var på Lotte. Da kom den strenge nattvakten på jobb og så at både pleiere og de eldre sang og hygget seg, og noe slikt hadde hun aldri sett før. Hun sa ikke et ord, men ansiktsuttrykket fikk flere til å gå og legge seg. Jeg ba henne omgående om å slutte i jobben, for på Lotte ønsker vi ingen grinebitere. Dagen etter ringte selvsagt fagforeningen hennes, og satte meg til veggs. Jeg beklaget min oppførsel, men mens jeg satt i telefonen, kom det en stor blomsterbukett med beskjed om hvor kjekt de hadde hatt det. Jeg trakk omgående tilbake min unnskyldning, og nattevakten ble heldigvis borte for godt! sier Thyra Frank.
Hun snakker med innlevelse om empati, omsorg og nærhet, og det er ingen tilfeldighet at Lotte Pleiehjem har kø både blant eldre som ønsker å bo der – og blant kvalifiserte søkere som ønsker å jobbe under hennes vinger. Thyra Frank er et unikum – verken mer eller mindre.
På Lotte Pleiehjem er det helt ned i 0.9 prosent sykefravær, og de eldre får sine behov dekket. I gjennomsnitt blir boerne der i ca. 4 år, mens de beboerne i gjennomsnitt lever bare i knapt 17 måneder på andre danske sykehjem. Thyra viser at det går an:
– De eldre smiler når de kommer hit, og vårt mål er at de skal ha det samme smilet om munnen når de dør. Vi lever i et ensrettet samfunn, men som eldre blir vi mer forskjellige enn noen gang før. Og da blir det helt feil at når vi fødes som unike, så skal vi altså dø som kopier! Det henger ikke på greip, mener Thyra Frank.
