Seniorsakens høringsuttalelse til St. meld. Nr 6 (2006-2007)

Seniorsaken noterer med tilfredshet at regjeringen har lagt frem en melding som entydig konstaterer at eldre arbeidstakere er en viktig ressurs for samfunnet og har sin naturlige plass i arbeidslivet.

På den annen side er det uheldig at meldingen primært fokuserer på arbeidstagere mellom 55 og 66 år. Etter vår mening burde horisonten vært videre. Vi synes også at regjeringens hovedmål, å forsøke å heve reell avgangsalder i yrkeslivet med ½ år i løpet av de neste tre år, er lite ambisiøs. Verre er det at de foreslåtte virkemidlene ikke synes kraftfulle nok til en gang å nå dette målet.

Regjeringens mål med arbeidsmarkedspolitikken overfor seniorer og eldre, er seniorpolitikken er gode. Det undrer oss likevel at meldingen ikke i større grad tar inn over seg den temmelig triste mangelen på fremgang som er realiteten. Senter for Seniorpolitikk gjør etter vår mening en utmerket jobb som opplysningsorganisasjon. Mangelen på resultater tyder likevel på at opplysning alene ikke er nok. Til tross for alle gode intensjoner og fine formuleringer er realiteten at sysselsettingsprosenten for seniorer er på vei nedover. Forventet pensjonsalder for en 50-åringvar 64,5 år i 1995. i 2005 var den 63,6 år.

Tilbakeslag
Seniorsaken konstaterer at myndighetene kjemper på vikende front mot aldersdiskriminering i arbeidslivet. Det kan umulig beskrives som noen suksess når statens egne selskaper og organisasjoner fremtrer som de mest bakstreverske.

For eksempel er noe galt når statsselskapet Hydro/Statoil velger å førtidspensjonere samtlige arbeidstakere over 58 år som et ledd i en generell nedbemanning som omfatter 2500 personer. Ved kvitte seg med de mest erfarne medarbeiderne gir statsselskapet avkall på verdifull kompetanse. De yngste av dem som får tilbudet om denne sluttpakken har nesten ti år igjen til ordinær pensjonsalder. Etter Seniorsakens mening stemmer denne behandlingen av et helt alderskull dårlig med regjeringens pene ord.

Likeledes er det galt når en kjent og meget kompetent professor må trekke seg fra styret i Helse Øst fordi han er blitt 70 år, eller når Statistisk Sentralbyrå nekter en av Seniorsakens medlemmer med lang erfaring fra intervjuarbeid, jobb som intervjuer med den begrunnelse at SSB ikke bruker intervjuere over 70 år. Seniorsaken har tidligere støttet flykapteinene i det stasdominerte flyselskapet SAS i kravet om å få fly til de er 65 år, slik som blant annet svenske og danske kapteiner i samme selskap har rett til. Her vant vi frem i 2005.

Statens virkemidler
I meldingen hevder regjeringen at den har en bred strategi for å fremme høyere yrkesaktivitet blant seniorene.

Blant virkemidlene er pensjons og trygdesystemet. Etter Seniorsakens mening virker dagens regler i mange tilfelle mot sin hensikt.

IA-avtalen for et mer inkluderende arbeidslov er positiv, men lite effektiv ettersom virkemiddelbruken er for svak.

Meldingen peker på at livslang læring er viktig for at seniorer kan stå lenger i jobb. Seniorsaken er enig, men kan ikke se at de pene ordene følges opp med handling.

Ideen om å øke aldersgrensen i arbeidsmiljøloven fra 70 til 72 år er en feilaktig tilnærmning som viser at regjeringen fortsatt tenker på eldre som en ensartet gruppe.

Regjeringen synes ikke oppriktig i ønsket om å knytte til seg frivillige organisasjoner som aktører i det viktige forebyggende arbeidet.

Seniorsakens forslag til tiltak
Seniorsaken mottar stadig flere henvendelser fra medlemmer som til tross for at de er høyt kvalifiserte, har endt opp som langtidsledige. Årsaken kan svært ofte alene tilskrives at de har passert femti år. Andre av våre medlemmer fortviler over at arbeidsgiverne med henvisning til Arbeidsmiljøloven ber dem fratre når de fyller 70 år.

Seniorsaken vil ha bort 70-årsgrensen og alle andre lovbestemte grenser for yrkesdeltagelse.

Vi ønsker å bidra til en holdningsendring når det gjelder samfunnets syn på alder. Vi mener det er galt når seniorer behandles som en ensartet gruppe som blant annet gjøres til salderingspost ved nedbemanninger. Det må alltid være det enkelte individ og dets kompetanse, evner og muligheter som setter grensene. Svært mange mennesker har gjort sitt ypperste i høy alder. Den muligheten skal ikke stanses ved lov eller forskrift.

I vårt ”Mål og strategidokument” heter det:
”Lovgivningen må gi et mer effektivt vern mot diskriminering på grunn av alder.
”Alle aldersgrenser som hindrer arbeidsføre seniorer fra å delta i yrkeslivet må bort.
”Pensjons- og sosiale ordninger må utformes slik at de bidrar til at seniorer kan være aktive i arbeidslivet etter egne ønsker og evner.
”Myndigheter og næringsliv må samarbeide om å skape et arbeidsmarked som fremmer individuelle valg og maksimal fleksibilitet, slik at hver enkelt kan finne løsninger som er tilpasset egen arbeidsevne uansett alder.

Konkret betyr dette. Myndighetene må fjerne alle lovmessige stengsler for at arbeidsføre mennesker kan forbli i jobb. Myndighetene må også gjennom lov forby alle tariffbestemte eller firmaspesifikke aldersgrenser som ikke har sakelig grunn.

Arbeidsmiljølovens § 15-7 (4) må endres. Paragrafen bestemmer at oppsigelse med henvisning til alder er usakelig før fylte 70 år, men tolkes antitetisk – det vil si at det motsatte gjelder når arbeidstaker har fylt 70 år. Paragrafen gjør med andre ord alder til en saklig oppsigelsesgrunn når arbeidstageren fyller 70 år. Arbeidsgiver har ikke plikt til å si opp arbeidstakeren, men kan gjøre det med loven i hånd under forutsetning av at oppsigelsen følger formkravene i loven.

Pensjons, trygde og skattesystemet må endres, slik at det lønner seg å stå i jobb. Myndighetene må legge til rette for at det lønner seg for pensjonister å arbeide, også AFP-pensjonister. Alle pensjoner må gis med angrefrist – det må være mulig å gå tilbake i yrkeslivet, helt eller delvis, for den som ønsker det, uten at dette medfører tap av rettigheter.

Som en god start må regjeringen fjerne de urimelige inntektsbegrensningene for pensjonister i alderen 67 til 70 år.

Seniorsaken ønsker en lovgivning der rettigheter og plikter er universelle. Eksempler på denne typen lovgivning finnes, blant annet i Australia. Lovteksten lyder slik:
“All Australiens, regardless of age, should have access to appropriate employment, training, learning, housing, transport, cultural and recreational opportunities and care services that are appropriate to their diverse needs, to enable them to optimise their quality of life over their entire lifespan”.