Seniorsaken advarer Nome kommune

Nome kommune
Ringsevje 30,
3830 Ulefoss.

Oslo, 26. juni 2008

Vedr. Bjervatun Alderspensjonat
Bjervatun Alderspensjonat ble opprettet av Nome kommunestyre i 2006. Det skulle være et sted for de som var litt svekket helsemessig men som ikke var pleietrengende og hadde behov for sykehjemsplass. Ved åpningen i 2006 flyttet 14 gamle, med en gjennomsnittsalder på 90 år, inn. De fikk alle et umøblert rom og tok med seg egne møbler og eiendeler. Det er felles bespisning og de får rengjort rommene, men må ellers klare seg selv. De betaler en fast månedlig leie til kommunen, kroner 7200 for stort rom og 6900 for et mindre. På dagtid er det to fast ansatte og om natten en nattvakt. Det er ingen skriftlig kontrakt. Det som skjedde var i realiteten å sammenligne med en kontrakt mellom kommunen og beboerne om et langsiktig og gjensidig forhold; og kommunen må være bundet av dette kontraktsforholdet. Lojalitetsplikten i et slikt kontraktsforhold innebærer at kommunen ikke like etterpå ensidig kan trekke seg ut av dette kontraktsforholdet og etterlate sine eldste innbyggere på gaten. Det vil innebære et alvorlig rettsbrudd og en rettstridig handling fra kommunens side som vi er sikre på at den ikke vil gjennomføre når de ansvarlige i kommunen får tenkt seg om.

Den 13.12 2007 bestemte Nome kommune at man pga dårlig økonomi måtte legge ned Bjervatun. Bjervatun ble bestemt tømt for beboere med innen 1. juli 2008. Dette skjedde kort tid etter at ordføreren hadde benyttet Bjervatun som et eksempel på sitt partis gode eldrepolitikk under valgkampen foran kommunevalget samme år. Det viser seg at kommunen ikke klarer å flytte ut alle de gamle innen fristen, men målet står klart. Noen er flyttet ut til sykehjemmet. De ledige plassene brukes til avlastingsplasser for opphold på 2-3 uker.

De gjenværende, faste beboerne på Bjervatun har motsatt seg flytting, de er blitt utrygge og engstelige og har mobilisert sine pårørende. Det er dannet en Venneforening for å omgjøre vedtaket i kommunestyret og bevare Bjervatun. Flere av de pårørende har meldt seg inn i Seniorsaken og har gitt Seniorsaken fullmakt til å håndtere sine interesser i forhold til kravet om fortsatt drift på Bjervatun.

Seniorsaken har latt advokatfirmaet Steenstrup Stordrange foreta en utredning av beboernes rettsstilling i forhold til kommunen, og vil på det grunnlag be Nome kommune ta stilling til følgende problemstillinger: Kan stedet avvikles gjennom et vedtak i kommunestyret, eller har beboerne selvstendige rettigheter? Er kommunens dårlige økonomi en god nok begrunnelse for å bryte et muntlig løfte om at beboerne skulle få bli til de ble syke nok til å bli tildelt en sykehjemsplass? Ulempene for de gamle er betydelige om de skulle kastes ut uten sykehjemsplass. De fleste har solgt sine tidligere bosteder eller overdratt dem til slekten. De har ingenting å vende tilbake til.

Lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav d pålegger kommunen å gi et tilbud om plass i institusjon eller bolig til de som trenger det som en følge av alder. Denne retten gjelder de som ikke kan dra omsorg for seg selv, jfr § 4-3.

Det faktum at beboerne på bakgrunn av et løfte fra kommunen har flyttet ut av sine tidligere boliger, gjør dem i realiteten mer avhengige av kommunen enn de var da de flyttet inn i 2006. for eksempel vil ikke mer hjemmehjelp være noe alternativ for de beboerne som ikke har fått noen sykehjemsplass. De har etter utkastelsen ikke noe hjem å motta slik hjelp i. Det kan vanskelig sies å være i overensstemmelse med lovens formål, som blant annet er å fremme sosial trygghet, at eldre mennesker kastes på gaten. Den aktuelle gruppen må derfor under alle omstendigheter tilbys et omsorgstilbud som erstatning for det de eventuelt mister. Dette tilbudet må inkludere bolig.

Vi er derfor av den oppfatning at beboerne har et rettskrav overfor kommunen om at tilbudet må fortsette, og at en nedleggelse som vil innebære en utkastelse derfor vil representere et rettsbrudd fra kommunens side.

Kommunen må videre være klar over at dersom ikke beboerne skulle ha noe rettskrav på at tjenestetilbudet fortsetter, vil de være dårligere stillet enn alle andre leietagere i landet, hvis forhold reguleres av Husleieloven. Avtalen med kommunen vil ha karakter av en ”husmannskontrakt” med vilkår de færreste, om noen, ville ha akseptert. Dette taler for at man uansett må vurdere oppsigelsen i forhold til Husleielovens krav om rettsgyldig oppsigelse.

Ett ytterligere poeng som må vurderes, er om betalingene av husleie er utregnet i samsvar med Sosial- og helsedepartementets regler om betaling ved institusjon i forskriftens § 1. Hvis ikke, kan det reises spørsmål om Bjervatun kan anses som en kommunal helseinstitusjon, eller ganske enkelt en utleiebolig. I så fall vil man kunne påberope seg Husleielovens regler direkte. Etter Husleieloven må kommunen følge reglene i § 9-5 som angir vilkårene som må være tilstede for at oppsigelse skal foretas. Videre er det formkrav. Oppsigelsen må, for å være gyldig, følge reglene i § 9-7. Da er ikke et kommunalt vedtak tilstrekkelig for lovlig utkastelse. Det forutsettes derfor at kommunen ikke vil opptre ulovlig i forhold til husleieloven.

Løftet til de gamle om at de skulle få bli boende, og som de innrettet seg etter, er etter Seniorsakens mening det avgjørende punkt. Dette gjelder som kjent mennesker over 90, på slutten av sitt liv – ikke alminnelige leietakere. Kommunen har oss bekjent ikke gjort noen avtale om når og under hvilke omstendigheter avtalen med beboerne skal opphøre. Leieavtalen må ansees som tidsubestemt. En oppsigelse av de opprinnelige beboerne er et løftebrudd fra kommunens side. Et løftebrudd har både en kontraktsmessig side – inngåtte avtaler skal ikke brytes – og en moralsk side. Nome kommune bør som alle andre institusjoner og bedrifter ivareta en akseptabel moralsk standard. På dette grunnlag ber Seniorsaken Nome kommune omgjøre vedtaket om utkastelse.

Vennlig hilsen

SENIORSAKEN

Tore Henning Larsen
Daglig leder

Dag Bredal
Informasjonssjef