Mangler norske ordførere respekt for individet?

i Aktuelt

Seniorsaken har sendt brev til alle landets ca 470 ordførere og spurt om de er fornøyde med omsorgstjenestene i kommunen og om det er rom for forbedringer. Nesten 200 har svart. Seniorsaken er glad for den gode responsen, men vi som har arbeidet med brevene sitter igjen med en vond følelse: Respekten for individet synes å være totalt fraværende hos mange av landets ordfører – skal vi tro det vi leser ut av deres besvarelser.

Tekst: Dag Bredal og Aage Thor Hestnes, Seniorsaken

De fleste ordførerne synes fornøyd med tilstanden i eldreomsorgen i sin kommune. Noen har sikkert grunn til det, andre har det ikke.
Vi stilte fire spørsmål:
Spørsmål 1: Er kommunens pleie- og omsorgtjeneste slik ordføreren vil den skal være?
Spørsmål 2: Mener ordføreren at den enkelte bruker og/eller pårørende får medvirke godt nok i utformningen av tjenestetilbudet?
Spørsmål 3: Mener ordføreren at kommunen har gode nok rutiner for å følge opp kvalitetskravene i pleie- og omsorgstjenesten?
Spørsmål 4: Hva mener ordføreren bør gjøres i den kommende 4-årsperiode for å styrke den kommunale seniorpolitikken?

Veldig få av ordførerne synes å ha formening om at det er den gjeldende Kvalitets Forskriften for sykehjem som er i fokus i spørsmål 2 og 3. Internkontroll Forskriften virker helt ukjent for nesten alle ordførerne. De fleste svarer med at de har gjennomført masseundersøkelser istedenfor å ha foretatt en oppfølging av individenes behov for pleie og omsorg i forhold til gjeldende forskrift. Det store flertall er opptatt av tildeling av nok statlige ressurser, uten å nevne ett ord om det enkelte individs behov for pleie, stell og omsorg, slik lovverket forutsetter.

Som mange andre svarer for eksempel Osterøys ordfører kun ja på spørsmål 2 og 3 – uten noen ytterligere kommentar. Vi håper det er for lettvinthets skyld. Men vi frykter at svært mange av ordførerne ikke kjenner forskriften, eller ikke bryr seg om den. Hadde de gjort det, ville de sannsynligvis måtte referere svaret til forskriften, som hadde vært naturlig.

Holmestrands ordfører svarer meget utfyllende om brukernes medvirkning i utformingen av kommunens pleie og omsorgstilbud, og bra er det. Men som veldig mange andre ordførere ser heller ikke hun ut til å forstå at respekten for enkeltindividets pleie behov og pårørendes medvirkning, er fokusert i spørsmål 2.

Ordføreren i Austerheim kommune (og noen få andre ordførere) ser ut til å forstå spørsmålene meget godt, men innrømmer at det er meget vanskelig å få gitt en tidsriktig individuell pleie og omsorg i kommunen, slik Kvalitets Forskriften foreskriver. Han sier bl.a. «For den tenesta er det heile tida tilgangen på frivillege som styrer kva tilbod dei kan gi.»

Ordføreren i Ålesund kommune har besvart spørsmålene 2 og 3 meget innsiktsfullt. Han medgir imidlertid at «Svar på hva som er god nok medvirkning er avhengig av ståsted.» » Dersom noen som skulle ha hatt anledning til å medvirke ikke har fått anledning til det, er vår ordning ikke god nok.»

Konklusjonen blir dessverre likevel at de aller fleste av norske ordførere er mindre opptatt av (eller uinteressert i) individenes pleiebehov og medvirkning i utformingen av det individuelle pleietilbudet. Særlig ser det ut til at nære pårørendes rett til medvirkning i utformingen av pasientens individuelle pleiebehov, er et ikke-tema i de fleste kommuner.

Denne tolkningen styrkes av det faktum at selv de ordførerne som har svart meget utfyllende på spørsmålet, ikke med ett ord har valgt å tilkjennegi sin respekt for enkeltindividenes rett til påvirkning i utformingen av sitt eget pleiebehov eller de nære pårørendes rett og plikt til aktiv deltakelse i utformingen av sin ektefelles (fars, mors) individuelle pleiebehov.

Dermed er vi tvunget til å slutte at de fleste ordførere i Norge synes å se på eldre pleietrengende som en homogen masse pasienter som kan behandles etter samlebåndprinsippet, samtidig som de overser pasientenes nære pårørende totalt. Etter Seniorsakens oppfatning er eldre pleietrengende like mye individer som om da de var yngre, friske og arbeidsføre. Den oppfatningen ønsker vi at også våre ordføre skal dele. For det er nettopp den oppfatningen Kvalitets Forskriften for pleie og omsorg «pålegger» kommune Norge.

Sitat:
”Ser norske ordførere på eldre pleietrengende som en homogen masse pasienter som kan behandles etter samlebåndprinsippet?”