Fremtidens eldreomsorg var tema for Seniorsaken og Attendes konferanse 6-7. juni 2007. Noen av Norges fremste fagfolk på området ga sine svar. Hovedmotsetningen gikk mellom statssekretær Rigmor Aasrud fra Helse- og omsorgsdepartementet som åpnet konferanse med å tale varmt for fellesskapsløsninger og Oslos byråd for velferd og sosiale tjenester, Sylvi Listhaug, som avslutten den med å tale like varmt for valgfrihet.
Senior 4 – 2007 eldreomsorg
Statssekretær Rigmor Aasrud i Helse- og omsorgsdepartementet åpnet konferansen og talte varmt for fellesskapsløsninger. Etter hennes mening bør oppgavene innenfor eldreomsorgen løses gjennom en strykning av det offentliges rolle og store økonomiske overføringer til kommunesektoren. På bakgrunn av regjeringens program ”Kompetanseløft 2015” ga hun løfte om 3000 nye lærlingplasser, kapasitetsvekst og kompetansehevning innenfor kommunal omsorg. Regjeringen har som mål å rekruttere 10 000 nye årsverk. Det skal etableres en nasjonal standard for legetjenesten ved sykehjemmene og antall legetimer på sykehjem økes med 50 prosent innen 2010. Eldreomsorg skal bli et klarere kommunalt ansvar og tjenestene dimensjoneres slik at de eldre kan leve et aktivt liv, lovte Rigmor Aasrud. Regjeringen vil sette fokus på mat og måltider og kulturelle tiltak. Hun argumenterte for partnerskap med familie og lokalsamfunn, opptrapping av antall frivillighetssentraler, styrkning av eldresentra, dagtilbud og avlastningstiltak gjennom nye årsverk.
Byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo, Sylvi Listhaug, var ikke uenig i regjeringens materielle mål, men argumenterte sterkt for valgfrihet for eldre mennesker og deres pårørende. Hun trodde ikke at regjeringen eller kommunene ville være i stand til å løse oppgavene i eldreomsorgen uten å mobilisere den private sektor. Hun trodde heller ikke at den nye generasjonen eldre ville akseptere at myndighetene traff alle valg og satte bom for individuell tilpasning.
Senior bringer her er referat fra noen av de mange høydepunktene. De fleste foredragene er tilgjengelige på www.attente.no.
Professor dr. juris Asbjørn Kjønstad, Universitetet i Oslo:
Har har vi rett til og hva har vi plikt til – fra eldreomsorgen?
Samfunnet er basert på en norm som tilsier arbeidsplikt, at vi betaler skatter og avgifter i yrkesaktiv alder. Dessuten har vi en plikt til medvirkning og til å betale egenandeler ved medisinsk behandling og institusjonsopphold. Når det gjelder medisinsk behandling og omsorg frikobler imidlertid velferdsstaten på mange områder relasjonen mellom plikt og rett.
Asbjørn Kjønstad ga følgende oversikt:
Medisinsk akuttbehandling
Pasientrettighetslovens § 2-1 første ledd bestemmer at pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. ”Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig” (§ 7) ”Sykehus og fødestuer skal straks motta pasienter…når det…er påtrengende nødvendig (Spesialisthelsetjenesteloven § 3-1)
Lov om kommunehelsetjenesten § 2-1 har en tilsvarende bestemmelse: ”Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommunen der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg.”
Bestemmelsen omfatter allmennlegetjeneste (herunder fastlege), legevaktordning, fysioterapitjeneste, sykepleie (herunder helsesøster og hjemmesykepleie), jordmortjeneste, sykehjem (og lignende), medisinsk nødmeldetjeneste og transport av behandlingspersonell.
Staten tar visse ressursforbehold: Retten til helsehjelp gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt.
Behandlingsfrister
For alle trinn i saksbehandlingen er det satt frister. Pasient som henvises til sykehus eller spesialistpoliklinikk, som omfattes av § 2-4, har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, har pasienten rett til raskere vurdering. (§ 2-2 første og fjerde ledd).
Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunkt som er fastsatt i henhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket (§ 2-1 fjerde ledd). Videre: Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd (§ 2-1 femte ledd).
Informasjonsplikt
Helsetjenesten er pålagt en informasjonsplikt som tilsier at den som søker eller trenger helsehjelp skal motta informasjon og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett (Pasientrettighetsloven § 2-1 tredje ledd).
Fritt sykehusvalg
Pasienten har rett til å velge sykehus, distriktspsykiatrisk senter eller behandlingssted. Det forutsettes at sykehuset eies av et regionalt helseforetak eller har avtale med et regionalt helseforetak som gir pasienten slik valgrett. Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå.
Etter henvisning fra allmennlege har pasienten rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare én gang for samme tilstand.
Individuell plan
Pasient som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester, har rett til å få utarbeidet en individuell plan i samsvar med bestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven, spesialhelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykiatrisk helsevern.
Rett til syketransport
Pasienten og ledsager har rett til dekning av nødvendige utgifter når pasienten må reise i forbindelse med en helsetjeneste som omfattes av lov av 2. juli 1999 nr 61 om spesialisthelsetjenesten. Stønad gis bare til dekning av reiseutgifter til det nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis (§ 2-6).
Omsorgstjenester
Når det gjelder omsorg har vi Lov om sosiale tjenester § 4-3 som sier: ”Den som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d”.
Lov omsosiale tjenester har bestemmelser om praktisk bistand og opplæring (herunder brukerstyrt personlig assistanse), avlastingstiltak, støttekontakt, bolig med heldøgns omsorgstjenester.
Loven angir kriteriene for tildeling og utmåling av ytelser. Det offentlige kan ikke unnskylde seg med manglende ressurser. Dette er fastlagt av Høyesterett i den såkalte ”Fusadommen”.
Her ble et kommunalt vedtak satt til side. Vedtaket innebar redusert hjemmesykepleie og hjemmehjelp til en sterkt funksjonshemmet, begrunnet med kommunens dårlige økonomi. Høyesterett fastslo at klienten ikke kunne nektes livsviktig stell og pleie.
Professor dr. med Peter F. Hjort:
OMSORG FOR FREMTIDEN
To mekanismer påvirker eldres helse. Den ene er at befolkningen har fått det bedre på nesten alle områder, samtidig med at det har vært drevet forebyggende helsearbeid. Den andre er de store fremskrittene i behandlingen av sykdommer. Pasientene blir reddet fra døden, men ikke helbredet for sine kroniske sykdommer. Den ene mekanismen gir friske ”overlevere”, den andre syke ”overlevere”. Resultatet er at innsatsen i eldreomsorgen må mer enn dobles i de kommende 50 år. Dertil kommer en total endring i de eldres psykologi: Fra en stoisk holdning til å bære sin skjebne hos tidligere generasjoner av eldre, har vi fått en mer krevende holdning: Fiks problemet!
Faktorer som påvirker
Pårørende står for en stor del av eldreomsorgen, spesielt i de første årene av demenssykdom. De pårørende er de eldres viktigste ressurs både for hjelp og oppmuntring. Mye av avhenge av de pårørendes innstilling. Når de gamle trenger mye hjelp, kan det imidlertid oppstå konflikter, dels innen familien, dels mellom familien og omsorgstjenesten.
Samfunnets økonomi blir en avgjørende faktor. Norsk økonomi er langt på vei avhengig av den internasjonale økonomien og avhengige av en jevn økonomisk fremgang. Hvis økonomien svikter, kan mye bli annerledes, til dels katastrofalt annerledes. Offentlig økonomi er dessuten avhengig av den politikken som føres. Peter F. Hjort mener et høyt skattenivå vil være nødvendig for å finansiere gode offentlige omsorgstjenester. Han har liten tro på privatisering av omsorg, dels fordi han mener at omsorg har et sjelelig element som ikke kan kjøpes og selges.
Utfordringer for helsevesenet
Sykehus og spesialhelsetjenesten står for diagnostikken og store deler av behandlingen av gamle pasienter. Hjort er redd disse tjenestene kommer til å bli ytterligere spesialisert, med mer teknologi og kortere liggetider. Budsjettene kommer i sentrum, til fortrengsel for pasientene. Omsorgsdelen av helsetjenesten vil da veltes over på kommunene som må overta meget dårlige pasienter som sykehusene bedømmer som utskrivningsklare. Det eneste grepet som kan hindre denne utviklingen er en storsatsning på geriatrien – som han ikke ser tegn til.
Mangel på kvalifisert personell blir en utfordring. Antall ansatte må minst dobles de neste 50 år. Derfor trenges en personell- og utdanningsplan for eldreomsorgen.
Forebyggende og helsefremmende arbeid har lenge vært forsømt. Professor Hjort oppfordrer regjeringen, samfunnet, de eldres organisasjoner og de eldre selv, til å prioritere dette arbeidet. Stort sett kan man halvere risikoen for alvorlig sykdom og død gjennom fysisk, psykisk og sosial aktivitet. Hjort særlig bekymret for ungdommen. Mange unge kommer ikke i gang med livet sitt og mislykkes både i skole og arbeid. Erfaring viser at alderdommen preges av det livet du har bak deg. Derfor er en god ungdomspolitikk nøkkelen til en god eldrepolitikk.
Etter Hjorts mening bør fastlegene ha kortere lister og frem for alt gå mer i sykebesøk. For hjemmehjelpen har han tre ønsker: At det blir et yrke som krever utdanning og kompetanse. At tjenesten får god kontinuitet, at den gir passe hjelp, ikke for lite og ikke for mye.
Rehabilitering og fysioterapi er en annen stor og viktig oppgave som ofte blir forsømt. Eldre som blir sittende passivt hjemme taper funksjoner og blir etter hvert hjelpeløse. Rehabilitering krever både fysio- og ergoterapi, og det er gjerne behov for langvarig oppfølgning. Det foregår en kamp mellom sykehusene, rehabiliteringsinstitusjonene og kommunene om hvem som skal finansiere rehabilitering. Denne kampen bør snarest mulig avblåses.
De viktigste sakene
Innenfor kommunal eldreomsorg er personellplanen en hovedsak, og etter professor Hjorts mening, den store kampsaken i eldreomsorgen. Den andre hovedsaken er sykehjem, både kapasitet og kvalitet. Omsorgsboliger er bra, men ikke for de dårligste. I tillegg skulle han ønske at vi kunne innføre det danske systemet md 1-2 hjembesøk per pr til alle hjemmeboende over 75 år.
Direktør, dr. med. Ulf Ljungblad, Sykehuset Østfold:
Forebygging og rehabiliering
Mange sykehus bruker et alt for høyt antall senger til kronisk syke pasienter, hevder direktør Ulf Ljungblad. De er bygget for akuttmedisinsk hjelp, ikke for rehabilitering av eldre. Misforholdet har store kostnadsmessige og helsemessige konsekvenser.
Etter direktørens mening kan det være farlig å ligge for lenge på sykehus. Resultatet er ofte sykehusinfeksjoner, tap av muskelmasse, liggesår, trombo-emboliske komplikasjoner og ernæringsproblemer. Derfor er ikke sykehusene egnet til rehabilitering av eldre pasienter.
Mange eldre pasienter skulle vært behandlet på lavere nivå med mer aktiv rehabilitering. I dag er terskelen for lav ved innleggelse fra sykehjem til sykehus. Direktøren ønsker seg flere ambulante team fra sykehus som kan bistå ved behov på sykehjem. Han er bekymret over den lave kompetanseoverføringen vi har fra sykehus til sykehjem.
Forskjellen mellom Norge og Sverige er stor: Sverige har relativt langt færre sykehussenger, men 2400 geriatriske rehabiliteringssenger. Norge har nesten ingen. Sverige har 700 geriatere og Norge har 70. Sverige har 110 000 sykehjemsplasser for ni millionerinnbyggere og Norge har 40 000 for sine 4,6 millioner innbyggere. Norge trenger ikke flere sykehussenger, men flere rehabiliteringsplasser.
Direktør Ljungblads ideal er kontinuerlig rehabilitering av eldre pasienter. Målet er å pleie flest mulig hjemme. Sykehusets fokus bør være dagbehandling, dagkirurgi, kort liggetid og faglig kvalitet. For å få dette til kreves større innsats fra fastlegene overfor de eldre. Sykehusene skal være forpliktet til å gi en rehabiliteringsvurdering før utskrivning. Samfunnet må satse mye mer på geriatrisk rehabilitering og kompetanseutveksling. Det må være større fokus på eldres behov ved utdanning av leger. Finansieringen må sikres ved å la pengene følge pasientene i alle ledd.
Professor Tor Inge Romøren, NOVA:
Hva vet vi ombehovene i eldreomsorgen?
Den demografiske endringen vi står overfor er en global prosess som har pågått i Europa og Nord Amerika i 200 år. De fleste land i verden opplever nå det samme, men på kortere tid. Hovedelementet er synkende dødelighet og synkende fruktbarhet. Norge vil gradvis synke på listen over land med høy andel eldre.
I dag har hver enkelt av oss 84 prosents sannsynlighet for ett eller flere sykehusopphold de siste ti år før død. Gjennomsnuttlig samlet tid på sykehus de siste ti år før død er 30 dager. Gjennomsnittlig antall opphold er 2,2. Spørsmålet er om dette tallet vil endre seg med årene. Det er ulike prognoser, avhengig av om vi får en friskere eller sykere eldrebefolkning.
Blant faktorene som påvirker omsorgsbehovet nevner professor Tor Inge Romøren at morgendagens eldre vil ha mer utdanning, mer likestilling og bedre levekår enn tidligere generasjoner. De vil være mindre beskjedne, stiller større krav og vil bestemme mer selv.
De vil også ha færre barn, flere vil være barnløse, flere skilte og flere samboende. Endringer i familiestruktur peker i retning av økt behov for hjelp utenfor familien.
Romøren konkluderte med at problemet ikke at det blir så mange gamle, men at det fødes for få barn. Dette er imidlertid noe vi kan gjøre noe med.
Forskningsleder Erling Holmøy, Forskningsavdelingen, SSB:
Finansieringen av eldreomsorgen – egenbetaling eller høyere skatt?
Aldringen av befolkningen gir velferdsstaten et finansieringsproblem. Skatteøkninger fra et høyt nivå er upopulært, fastslo forskningsleder Erling Holmøy. Problemet er stort fordi offentlige pensjoner er rause og ikke-aktuariske samt at tjenestene til de eldre finansieres av skatter. Omsorgssektoren er allerede en kjempestor ”næring”. I 2005 var 478 000 personer sysselsatt i helse, pleie og omsorg. Det er 15.2 prosent av alle timeverk og 20,4 prosent av alle sysselsatte personer. Kommunenes omsorg sysselsatte alene 110 000 årsverk noe som kostet 40 prosent av kommunenes utgifter.
For å klare økningen i omsorgsbehovet må den offentliges andel av sysselsettingen økes fra 26,8 prosent i 2004 til 33,2 prosent i 2050. Arbeidsgiveravgiften må økes fra 13 prosent til 26 prosent. Eldreomsorg blir dermed Norges viktigste vekstnæring. Likevel konkluderte forskeren med at velstandsutviklingen vil fortsette til tross for skattebyrden. En forventet tredobling av folks inntekter tilsier at belastningen er overkommelig.
Direktør Bjørn Gudbjørnsrud, Kommunens Sentralforbund:
Omsorgen, fremtiden og dilemmaene
Norske kommuner opplever en stadig økende etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, forteller direktør Bjørn Gudbjørnsrud. Andelen av eldre over 80 år som er brukere av hjemmetjenester har økt fra 36,5 prosent i 2004 til 37 prosent i 2006. Det er særlig vekst i ressurskrevende brukere. Dette skjer i en situasjon der vi på landsbasis opplever nedbygging av aldershjem, økning i antall omsorgsboliger og stagnasjon i sykehjemsutbyggingen.
Utfordringer på kort sikt er etter Kommunens Sentralforbunds mening bedre finansiering for yngre, tunge brukere slik at eldreomsorgen kan skjermes. En annen utfordring er finansiering av flere sykehjemsplasser og flere medisinske senger på sykehusene. Gudbjørnsrud ser et behov for mer samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det vil være behov for en kraftig økt sysselsetting i pleie- og omsorgssektoren. På lengre sikt vil vi bare kunne mestre situasjonen gjennom forskning, innovasjon, teknologisk utvikling og nye løsninger. Svært viktig er det at vi får seniorer til å stå lengre i arbeid. Som samfunn må vi også bli enige om organisering og finansiering. Mye er fortsatt uavklart, men politikerne bør være klar over et det tiden også er en faktor. Det gjelder å bli enige før det er for sent.
